Jeg var veldig heldig…

Det er nå to år siden jeg var under kniven. Det hele starta med hovenhet i den høyre testikkelen. Jeg tenkte dette går sikkert over.

En søndag jeg var i dusjen, kjente jeg en kul der. Jeg googlet og Kreftforeningens side kom opp først. Det sto jo det jeg fryktet, men det sto også at det kunne forveksles med infeksjoner…

Jeg oppsøkte legen. Hun kjente litt og lyste med et sabla sterkt lys, og fant egentlig ikke ut noe. Men hun kjente jo kulen, så hun hennviste meg til en ultralyd.

Rask oppfølging
Det gikk ei god uke, så ringer de fra sykehuset og gir meg en time. De ringte fredag og jeg kunne komme allerede mandag, siden det var noen avbestillinger. Og tre dager etter ultralyden fikk jeg beskjed fra legen min om at det var kreft.

Det var det jeg frykta, samtidig var jeg lettet; nå visste jeg hva det var. Legen beroliga meg med at dette var den kreften som var lettest å operere, og prognosene var gode. Legen la til at Lance Armstrong og Bjarte Myrhol også har hatt denne typen kreft, og kommet sterkt tilbake.

Gråten tok meg
Neste dag ringer de fra sykehuset på jobb. Kom i dag sa de; møt opp på Akutten! Jeg grein nesten hele veien fra leiligheten til sykehuset. På toget og bussen. Jeg har aldri grini så mye i mitt liv; en blanding av redsel og lettelse. Mamma satt der og trøsta og trøsta. Folk stirra, jeg brydde meg ikke…

Forberedelse
Det var mange timer med venting før alt var klar til operasjon neste morgen. Jeg snakka med doktorer, sykesøstre også operasjonslegen. Neste morgen er det mer klargjøring før operasjon, og så  kommer portøren og triller meg til operasjonsstua. Jeg puster inn i en slange en del ganger, så «poff» husker jeg ikke mer.

Så sier legen at operasjonen var vellykket og uten komplikasjoner. Jeg ligger ei god stund på overvåkning og sover lenge etterpå på rommet. Jeg fikk en lufttur i rullestol, jeg var så ubalansert etter operasjonen, så mamma var ute å trilla.

Senere på kvelden får jeg besøk av noen fantastiske venner. Det var så godt å få besøk og ledd litt.

Cellegift
Det går to måneder og nye legetimer i Oslo, og jeg får vite at kreftsvulsten jeg hadde hatt var en non ceminom svulst – det betydde at jeg måtte ha en kur med cellegift. Uten kuren så var det 50% sjanse for tilbakefall. De ville ikke ødelegge jula og nyttåret, så jeg fikk vente til etter nyttår.

6. januar var jeg satt opp til cellegiftkuren. Så da var det inn til Oslo etter nyttår. Jeg var inne til nye tester og prøver, og oppom Riksen for å … ja det var i allefall creepy de små rommene og vente lapp…Tipper de fleste vet hva jeg sikter til.

Cellegiften var bep20, den gikk tålelig greit. Tror jeg ble slapp og sliten etter dag 3, men jeg gikk ut å menga meg med de som var der og holdt meg på rommet, og sov mye når jeg hadde slangen i. Jeg orka ikke å dra rundt på det sabla stativet…

Litervis med vann
Det merkeligste var å måle det man drakk og pisse på flaske, og holde regnskap på hvor mye en drakk og hvor mye en pissa. Og vannet i Oslo smakte ikke akkurat godt. Så det var bra det fantes flaskevann. Grunnen til at jeg måtte drikke min. 2 liter vann om dagen, og grunnen til at jeg måtte måle pissinga er at de skal se at all cellegiften kommer ut, så nyrene ikke blir ødelagt. Og jeg måtte veies hver morra for å se at jeg ikke mista så mye vekt.

Jeg mista håret etter påfyllet uka etter cellegifen. Jeg syns ikke det gjorde noe egentlig, jeg skinna meg jo hele tiden på ungdomsskolen. Så jeg føler jeg har vært heldig, veldig heldig.

Mitt beste råd:
Føler du noe er galt eller noe er som det ikke skal være; gå til legen med en gang. Bedre å gå en gang for mye…

André Tredal

Kommentarer

One thought on “Jeg var veldig heldig…

  1. Halldis Aalvik Thune says:

    Takk for at du fortalde oss kor viktig det er at me skal "gå til legen med en gang" når det er noko me føler ikkje er som det skal i kroppen vår Andre. For du snakkar av erfaring ! Eg ynskjer deg alt godt vidare i livet ditt. 🙂

Legg igjen en kommentar