Jeg kan ikke gi blod, så jeg strikker

I tre år har jeg gjort det – strikka luer og sendt de til kreftavdelingen i Trondheim. Hvorfor jeg begynte? Jeg hadde en bror. Han hadde diabetes type 1 og begynte å få litt trøbbel med synet. Legesjekken viste at trykket på øynene var fint, men jeg glemmer aldri den dagen.. Han ringte og sa at jeg nå fikk være kontaktperson for slekta. Legene hadde funnet 11 små svulster i hjernen, samt kreft i leveren og lungene. Vi var i første halvdel av desember og han fikk beskjed om at det var den siste julen hans.

Jeg er mer praktisk anlagt enn teoretiker og tenkte «Jaha.. Han kommer til å miste håret og det blir kaldt nå i januar. Jeg må strikke en lue!». Og da kom tanken, og så ideen; Det er jo flere som har kreft, mon tro om de har luer? Jeg ringte sykehuset i Trondheim og spurte om de trengte luer til voksne kreftrammede, noe de gjerne ville ta imot. Broren min, en liten petimeter som ikke trodde jeg strikka bra nok, passet på å si at jeg ikke måtte strikke så mange at de ble lei av meg. Det var derfor hyggelig å kunne si til han at de ønsket så mange jeg kunne strikke, etter å ha fått første leveringen.

Det første året var det mye terapi i strikkingen. Jeg mistet broren min 26. mai 2015. Det året ble det 90 luer. Det neste året ble det 75 luer og nå, i dag, sitter jeg å strikker på min 70. lue.

Luene ble min måte å støtte kreftrammede på, siden jeg ikke kan gi blod. Jeg har fått gode tilbakemeldinger, som er mer enn takk nok for meg. En gang ringte de for å takke og sa at både ansatte og pasienter sto og prøvde luene, og at de var så fine. <3

Jeg bruker kun garn av fineste kvalitet; alpakka, alpakka/silke, kashmir og fineste superwool. Målet er at ingen av luene skal klø på hodet. De viktigste designerne er Marte Helgetun i design by Marte Helgetun og MarionR design. Marte har sponset meg med garn flere ganger, som jeg er takknemlig for.

Min tid som anonym luestrikker er dermed over, siden Kreftkamp overbeviste meg om at historien min var verdt å fortelle. Nå holder jeg på med julepakken som skal sendes oppover til Trondheim, sykehuset der broren min følte seg så trygg og ivaretatt. Jeg lurer nok med litt julegodter i pakken også. Det har vært populært med noen sjokolader gjemt mellom luene <3

Edel Ålbu

Kommentarer

Legg igjen en kommentar