Jeg fikk transplantasjon

Jeg fikk beskjed om tilbakefall. En beskjed jeg ikke trodde skulle komme, men som jeg fryktet.

12. mars 2015 var jeg på halvårskontroll: i ferd med å gå inn i 100% jobb igjen, i ferd med å redusere kontrollene fra månedelig til annenhver måned. Men blodprøvene fortalte at kreften var i ferd med å vende tilbake, og alle planer ble lagt i grus. På minuttet. «Akutt Myelogen Leukemi» brøt seg inn hos meg, nok en gang.

Et tilbakefall betydde allikevel at jeg var mer forberedt enn sjokkbeskjeden som kom 28. mars 2014 – da kreften fant sted første gangen. Jeg visste det var en risiko for tilbakefall.

Stamceller fra donor
Jeg måtte mobilisere på nytt. Nå visste jeg at en benmargstransplantasjon var min eneste redning. Cellegift alene ville ikke fungere på meg.

Etter en ny cellegiftkur i Trondheim slo vi tilbake kreften – for andre gang. Deretter ble jeg sendt til Rikshospitalet for å transplantere ny benmarg. I vårt gigantiske, fantastiske benmargsregister fant vi en for meg ukjent donor som matchet meget bra – og han sa seg villig til å ofte sine edle stamceller for å redde livet mitt.

Vi startet med å gi meg en hardere cellegiftkur enn noensinne i Oslo, en kur som var så hard at den utryddet hele benmargen min, noe som tilsvarte over 120 cellegift-tabletter daglig, og en balansegang som gjorde at dersom jeg jeg fikk for mye, ville jeg dø av det, og fikk jeg for lite så ville det ikke fungere optimalt.

Kuren fungerte, 5 dager senere var benmargen min tatt knekken på og jeg ble lagt i isolat.

En ny start
13. mai 2015 ble jeg født på ny. De livsviktige stamcellene fra donor ble overført i blodbanen min, og geniale som disse cellene er, fant de selv veien dit de skulle og begynte å bygge ny benmarg til meg. Etter bare seks dager i isolatet hadde de gjort en utmerket jobb og min nye benmarg begynte å produsere nye stamceller – det var en fantastisk følelse.

Ca. en uke senere ble jeg flyttet til pasienthotellet. Jeg føler meg ekstremt heldig som kom meg gjennom transplantasjonen så godt som jeg gjorde. Jeg slapp unna de verste smertene, til helsepesonellets store overraskelse.

OP med foreldre
Her er transplantasjonen i gang, 13. mai 2015 – Mer komplisert er det ikke – som en blodoverføring! Mamma og pappa ved min side, og blodtrykksapparatet godt plassert rundt armen.

Etter et par uker på pasienthotellet i Oslo med jevnlige kontroller på poliklinikken tok vi sjansen på å sende meg hjem. Prøvene var – etter forholdene – fine. Etter min hjemreise tok St. Olavs i Trondheim over oppfølgingen, og jeg er per nå fremdeles til ukentlige kontroller der.

Det tar ekstremt lang tid å bygge seg opp igjen, det merkes. En transplantasjon er ikke som cellegiftkurer. I tillegg kan den nye benmargen i ettertid finne på å angripe kroppens organer og utvikle såkalt GVHD. Dette forhindres ved at jeg får immundempende medisiner for å gi benmargen en gravis tilvenning til kroppen.

Jeg har fått et helt nytt immunsystem fra en ukjent donor. En ny benmarg og en ny sjanse. Jeg her overvunnet kreften for andre gang – og dette gjør at jeg føler meg som en heldig mann.

Veien videre
I skrivende stund er jeg på dag 49 etter transplantasjonen. Jeg har en kropp som på langt nær fungerer optimalt og en psyke som fungerer tilnærmet normalt. Kroppen kommer etter, det vet jeg. Den trenger bare tid, trening og tilvenning til hverdagen.

Jeg har alltid vært en stresset mann, som ønsker at ting skal skje med en gang, men kreften har faktisk gitt meg i alle fall èn gave: Tålmodighet.

Jeg kan ikke kalle meg kurert eller helbredet før om 5 år, men jeg er kreftfri nå, ferdigbehandlet og har overvunnet kreften for andre gang. Jeg har gjennomført den beste behandlingen de har å gi meg og jeg står fremdeles oppreist. Denne gangen bare må jeg ha vunnet – for godt!

Jeg har så og si aldri vært redd. Nå er alt jeg kan gjøre å krysse fingrene for fremtiden!

Mine beste råd:

  • Vær positiv, tankegangen bestemmer mer enn man tror!
  • Det er lov å en tur i kjelleren, men kom raskt opp igjen!
  • STAY STRONG – Tro på kroppen din, den er sterkere enn man tror!

Ole Petter Holthe-Berg

HELE min historie og blogg gjennom hele min kamp finnes på www.olephb.no.

Les Ole Petters andre innlegg på Kreftkamp:

Etter transplantasjonen

Hvorfor blogger jeg?

Musikk som terapi

Dratt vekk fra realiteten

Kommentarer

70 thoughts on “Jeg fikk transplantasjon

  1. Hilde Dahl says:

    Ønsker deg masse lykke inn i fremtiden og sender deg mange goe tanker .Stay strong 😉 Har ei jentetransplantert datter så vi prøver å jobbe for donorsaken så godt vi kan :)Hun fikk nytt hjerte 9 år gammel og er en flott frøken på 19 år sopm utdanner seg til sykepleier for å hjelpe andre ,håper også å få spre donorsaken sin <3

  2. Ole Petter Holthe-Berg says:

    Hei! Da må jeg ønske deg masse, masse lykke til. Det går bra med de fleste, så det vil gå bra med deg også!
    Noen tips, du muligens allerede har fått, men; De antagelig over 100 cellegift-tablettene du vil få de første dagene – svelg med biola! 🙂 Det funker, og du kan ta en stooort antall i slengen, fremfor å brekke deg flere ganger. Da blir det værre neste gang, for tabletter er virkelig psykisk om "vil ned" eller ikke. 🙂 Jeg "brant" meg på det, og klarte til slutt ikke svelge tabletter nesten, men med biola gikk det helt topp, for da merket jeg de ikke. Hils Ingrid Hals på avd. 🙂 Hyggelig jente!

  3. Anniken Aukrust says:

    Takk for at du du deler
    din historie med oss alle, friske og syke.
    Man kan virkelig lære av å lese om andres erfaringer.
    Jeg har lært at selv om jeg aldri kan bli frisk, kan jeg leve et fantastik liv alikevel. Det er de små ting i livet som er viktig.
    Sett mer pris på deg selv og lær å elske deg selv som den du er. Det aller viktigste for meg er humor og familien min <3
    Lykke til videre Ole Petter og stå på videre <3

  4. Gry Hilde Stokkenes says:

    Ønsker deg masse lykke til. Min sønn på 14 år venter nå på donor så vi krysser fingrene på at den kommer fort. vi er inni første bølge med cellegift mens vi venter. God klem til deg og takk for at du deler det var oppløftende å lese for meg som er veldig uvitende om alt som skjer med min sønns kropp. Takk.

  5. Turid Reppe Nielsen says:

    Hei på deg. Ja det gjelder å være opptimist.
    Jeg er operert for kreft i bukspyttkjertelen- og er snart ferdig med cellegiftkur som har vart i fem mnd. Det er ganske tøft, men det er utrolig hvor fort en glemmer de dårlige dagene når en får en, eller flere gode dager.
    Ja, man får virkelig lære seg tålmodighet.
    Jeg er på face med min historie, og den responsen jeg har fått, har løftet meg opp og fram. Familie og venner er et møst i en slik situasjon. Jeg vil ønske deg alt godt for fremtida, dette blir bra. Jeg er enormt glad for det helsevesenet vi har.

Legg igjen en kommentar