Jeg – en sensasjon

Etter en operasjon i 1981, hvor kirurgen fjernet en føflekk jeg hadde på halsen, ville jeg vite om kontroller. Jeg stoppet legen i korridoren på sykehuset og han sa “Får du spredning fra dette er det kroken på døra for deg. Du kan regne med at vi har stoppet det. Lev livet, det du måtte ha igjen av det.”

Jeg hadde kone og barn, den yngste gikk i første klasse. Derfor var det et sjokk for meg. Det kunne, for faen, ikke stemme? Jeg gikk innom biblioteket for å se etter en bok som kunne si noe annet. Jeg fant en liten en: “Behandling av kreft”, av dr. Ringertz i Sverige. Det var nokså sant som legen min sa. Jeg måtte ikke få spredning. Men det fikk jeg.

Omfattende! Såpass alvorlig at jeg ville bli en sensasjon om jeg overlevde. Jeg ble en sensasjon. Jeg hadde spredning til lymfen, senere også til andre organer. Overlevelsen var under en prosent etter fem år. Etter ti år var jeg kanskje den eneste som hadde overlevd.

Jeg fikk min diagnose for 33 år siden. Da het det at det ikke fantes noen helbredende medisin utover operasjon. Idag er situasjonen nøyaktig den samme!

Legen min ved Radiumhospitalet karakteriserte tilfellet som enestående; jeg var deres sensasjon. Mange ville vite hva jeg hadde gjort; hadde jeg kommet over en kinesisk plante, eller hvitløk eller kanelbark?

Å ta psyken på alvor
I samtaler med leger er jeg en sensasjon fremdeles og jeg vil være det helt til man tar livsvilkårene og psykologi på alvor. Jeg forsto, som en aha-opplevelse, hva som var feil med mitt liv, og foretok raskt en omfattende opprydding. Hva var det jeg ryddet opp i?

Kreft er en individuell sykdom, derfor er det ikke sikkert at det som hjelper en også hjelper en annen.

I min bok, “Kreftsyk, jeg?” (på ebok.no) gir jeg eksempler på hva som var helt feil i mitt tilfelle. Konklusjonen er at depresjon, som jeg fikk i vuggegave, er kreftfremkallende og farlig. Kom dere ut av det livet som tynger dere ned, finn ut hva det er og kast av dere åket, er mitt rop!

Kan jeg ha belegg for en slik påstand? Jeg er ikke onkolog, jeg er ikke engang lege, jeg er grafisk designer, men jeg har likevel tilegnet meg kunnskaper. Å leve med en skjult depresjon er farlig.

Man behøver ikke være lege for å kjenne til en gruppe mennesker som aldri får kreft. Hvem er det? Er det hvitløkspisere? Er det maorier på en sydhavsøy? Nei, det er apatisk sinnssyke som har trukket seg helt inn i seg selv og som ikke lar seg påvirke av noe.

Hva er viktig?
Det finnes like mange forslag til alternativ kreftbehandling som det er helbredede.Det meste går på kosthold og mosjon. Det kommer an på hva man var opptatt av i den perioden hvor sykdommen ga seg og man ble frisk.

Det er sikkert ikke farlig å spise hvitløk og jogge 10 km hver dag. Jeg har også erfaring med det. Hos Julia Vøldan i Danmark lærte jeg at det ikke er heldig å spise biff, røyke og drikke sprit. Nei, man skulle spise råkost og potetstappe med kremfløte og smør. Godt var det, og jeg ble helbredet fra mavesyre, men ikke fra kreften. Jeg fikk beskjed om å jogge. Jeg ble sprek, men ikke frisk.

Jeg skal holde meg fra å fleipe med disse tingene. Å få bedre fordøyelse og bedre kondisjon kan ha en gunstig virkning på tristessen, men uten å ta et realt oppgjør med seg selv og ta et valg om å støtte seg selv mer enn å være en støttepilar for andre blir man ikke varig frisk.

Man må holde seg selv i orden, ikke bare kroppslig, men også psykisk. Den beste terapi er å få orden på tilværelsen. Det verste man kan oppleve er å høre er at alt håp er ute uansett hva man finner på.

Nødvendig opprydding
Det var depresjon som hadde gjort meg svak. Jeg ryddet opp i livet mitt og ble en sensasjon.

Etter skilsmissen flyttet jeg til min mors leilighet i Majorstuen i Oslo idet hun flyttet ut til et eldrehjem. Et år senere kom ungdomskjæresten min tilbake til Norge etter 20 år i USA. Mannen hennes hadde omkommet av alkoholskader. Vi flyttet sammen og bosatte oss mange forskjellige steder inntil vi fikk bygget et drømmehus i Tinn, Telemark som bildene er fra. Vi har bodd sammen i 25 år nå. En skikkelig gammaldags romantisk historie. Her heter det Hovinheia, mellom Kongsberg og Rjukan.

Jeg har skrevet en bok om meg selv, om barndommen, ekteskapet, sykdommen og hvordan jeg ristet alt av meg og ble frisk.

På ett år har jeg solgt hele fire eks. Det er ikke så merkelig at den ikke selger som varme boller, men nå har jeg tenkt at jeg skal blogge den for å hjelpe noen som får vite at alt håp er ute. Jeg har satt igang med blogg med tittel «Sensasjon.blogg.no.»

En vakkker kveld
Livet er herlig, ost og champagne for to

Mitt beste råd:
Finn ut om andre utnytter deg. Det skaper en usynlig og kreftfremkallende depresjon.

Helge Rustand

Boken min  ligger ute på ebok.no med tittel “Kreftsyk, jeg?”

Jeg kan nås på tlf: 35 09 17 01 eller på e-post: mailhelge@yahoo.com

Kommentarer

5 thoughts on “Jeg – en sensasjon

  1. Rita Lønn Hammer says:

    Jeg er så enig med deg, og jeg heier på deg. Jeg mener også at man kan gjøre mye med sin egen tilstand. Dessverre så når vi ikke frem til så mange, det virker som om det fleste tenker at dette gjelder jo ikke meg, jeg kan ikke gjøre noe med meg selv jeg er tross alt alvorlig syk. Jeg har ved flere anledninger forsøkt å hjelpe, uten å nå frem. Det ser man bare på kommentarfeltet eller antall delinger det, hva folk finner som interessant eller ikke. Mental trening var for meg alfa omega for at jeg ble frisk, uten tvil!! Så hurra for deg 🙂

  2. Thor Ragnar Hem says:

    Som besteforeldere leter vi etter mulige bekjempelse av kreft sykdom etter at det offentlige sier de ikke har mer å tilby. I bloggen: Kreftkampen.no, fant vi din løsning med vekt på det psykologiske og egen innstilling.Hjærtelig takk for at du deler dette på nettet, med alle som er interesserte. Vi leste VGs artikkel 4/8, om en mann fra Drammen som kjøpte RCT i Tyskland, og nå er frisk og i arbeid igjen—. Han har skrevet i Kreftkampen.no,

Legg igjen en kommentar