Carpe diem

Mitt navn er Marianne, jeg er 42 år og har livmorhalskreft.

For bare et par måneder siden var jeg en ganske vanlig mor med mann og tre barn, med en til tider hektisk jobb og en hverdag full av aktiviteter. Nå er jeg sykemeldt – men jeg er vel fortsatt den samme tror jeg. Eller er jeg det?
Jeg vet ikke…

Sunne valg
Først da jeg rundet 40 år skjønte jeg at det var på tide å fokusere på riktig kosthold og en sunnere livsstil. Jeg begynte å trene to ganger i uken, og gikk turer så ofte jeg kunne. Håpet var å få masse energi, men energien den uteble.

I januar 2013 begynte jeg å føle meg veldig sliten, jeg sov dårlig og fikk liksom aldri opp energinivået til tross for at jeg følte at jeg gjorde alt riktig. Jeg hadde kjent noen vage smerter i underlivet siden desember, men sa til meg selv at det bare var stress; det var tross alt snart jul! Men jeg ble jo ikke noe bedre, så til slutt gikk jeg til legen min, som sykemeldte meg pga. stress. Dette var siste uken i januar 2013.

Legetimen
Jeg er dessverre en av mange som ikke er så flink med å gå til gynekolog. Da smertene i underlivet ikke ga seg tenkte jeg det var på høy tid å bestille time.

Hjerte: De første diagnosepapirene jeg fikk fra Radiumhospitalet
Hjerte: De første diagnosepapirene jeg fikk fra Radiumhospitalet

Jeg fikk time 1. februar og tok både celleprøve og ultralyd. Jeg grudde meg sinnsykt til denne prøven – og hadde mest av alt lyst til å snu i døren, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Undersøkelsen tar jo bare 15 minutter!! Sett i perspektiv – hva er vel 15 minutter av ditt liv? Følelsen du får når du er ferdig, veier opp for all den tid du har gått og gruet deg – ganger 10!

Venting på «dommen»
Ventetiden er litt kjip – men det er verdt det, selv når svaret ikke er det du ønsker deg. Det vet jeg. Dessverre vet jeg nå også at det finnes utrolig mange som meg der ute – som ikke går så ofte til gynekolog. Det er derfor jeg skriver min historie:

Kjære deg, ta en tur til gynekologen.  Hvert år får ca 300 norske kvinner kreft i livmorhalsen, men langt flere kvinner får konstatert og behandlet forstadier til sykdommen ved rutineundersøkelser hos gynekolog!

Etter ca. to uker fikk jeg beskjed om at jeg hadde alvorlige celleforandringer i livmorhalsen. Det i seg selv trenger altså ikke være så farlig, men jeg måtte ta ny prøve – en biopsi, og bare ordet ”alvorlig” celleforandring skremte vettet av meg. Mer venting. Av natur er jeg positiv, så jeg klarte på et vis å holde humøret oppe mens jeg ventet på «dommen».

På dette tidspunktet var det kun familien, noen få på jobben og min beste venninne som visste noe. Så en dag ringte telefonen og jeg fikk diagnosen livmorhalskreft. Sjokk!! Det ble en dag jeg aldri kommer til å glemme.

Den viktige støtten 
Det har vært både vondt og godt å fortelle mine nærmeste om sykdommen. Vondt fordi alle blir så fryktelig redde og lei seg – godt fordi jeg er heldig som har så mange som bryr seg.

Jeg bestemte meg tidlig for å være åpen om sykdommen til familie og venner. Det har jeg ikke angret på. Det har så langt gått veldig fint – noe som skyldes at hverdagen fortsatt er ganske normal. Ungene tar det greit, det samme gjør mannen min – og vi prater om sykdommen når det dukker opp spørsmål.

I tillegg får jeg enorm støtte fra mine foreldre, søsken, tantebarn, søskenbarn, tanter og onkler – og ikke minst venner, naboer og kolleger. Jeg er utrolig heldig som har så mange kjære og nære rundt meg. Ord kan ikke beskrive hvor enormt mye det betyr for meg.

Lukter, lyder
Det var utrolig rart å reise inn til Radiumhospitalet. For tre år siden kjørte vi nøyaktig samme rute med min svigerinne som dessverre gikk bort året etter.

Veien inn til sykehuset, parkeringen, mottaket, avdelingene, inntrykkene, ventingen og lukten kom som et flashback og sorgen ble veldig sterk. Jeg er utrolig glad for at jeg hadde mannen min med meg. Det gjorde meg også veldig oppmerksom på alle de enslige som satt der;  redde og engstelige.

Mitt råd til deg som må gjennom noe lignende: Ta med deg noen. Det er utrolig mange inntrykk å fordøye, og da er det godt å være to. Er du pårørende; tilby deg å bli med. Det er ikke alltid så lett å be om hjelp.

God prognose
Den første dagen skulle jeg møte til blodprøvetaking, samtale og MR. Legen fortalte at de på dette tidspunktet ikke visste så mye mer enn hva gynekologen min hadde fortalt, og at jeg i dagene som kom skulle ta MR, CT, ultralyd og ny biopsi i narkose. Deretter skulle legeteamet mitt komme frem til den beste behandlingen som passer min diagnose.

Rett før påske fikk jeg vite at prognosene var veldig bra og at det ikke var spredning. Jeg var så heldig å få lov til å reise til Spania med familien min; for å besøke pappa og hans kjære – og for å lade batteriene før jeg skulle starte behandlingen. Gjett om det gjorde godt.

Spania2
Spania – dette bilde tok min niese da vi var i Spania i påsken i år. Tror jeg bare gikk og drømte meg litt vekk akkurat der…

Nå er behandlingen godt i gang, og i dag er faktisk 2/5 av behandlingene over allerede. Prognosene er veldig gode, og når legene er optimister – så er i hvert fall jeg optimist!

Jeg tenker ikke så mye på begrensninger og bivirkninger, selv om jeg begynner å kjenne dem: Jeg er kvalm, jeg har diare, jeg sover dårlig og jeg flyr på do og tisser i endinga fordi jeg må drikke så utrolig mye, men hva er vel det, når alternativet kan være så mye verre… 

Mitt beste råd
Jeg skjønner først nå at ingen vet hva morgendagen bringer, men jeg vet helt sikkert at jeg skal gjøre det beste jeg kan for at dagene som kommer skal bli så bra som mulig.

Så lenge det er liv er det håp – Carpe Diem!

Marianne Storli

Marianne vinterportrett
Januar 2014

Kommentarer

33 thoughts on “Carpe diem

  1. Vibeke Jensen Simonsen says:

    Det er "godt" å lese denne bloggen. Det høres absolut ut som om dette kommer til å gå din vei. Du er under kontroll og i behandling. Det som også slår meg ger at du er en av de heldige som faktisk har et godt nettverk rundt deg. Det er dessverre så altfor mange der ute som ikke har ressurser, som er alene med sykdommen, alene med sine tanker og følelser og som ikke ser en løsning på den situasjon de er i. Da er det fit du oppfprdrer pårørende, for den som har det, til å tilby seg sin støtte. Ønsker deg lykke til med behandlingen og livet <3

    • Marianne Storli says:

      Takk skal du ha Vibeke. Jeg vet jeg er utrolig heldig som har så mange rundt meg, og i disse dager får jeg virkelig kjent på hvor mye det betyr. Det slo meg tidlig at det var så mange som dessverre ikke har det støtteapparatet som meg, og som i tillegg har en enda tøffere prognose å forholde seg til. Bare tanken på disse stakkars menneskene får meg til å gråte. Nå som jeg er så bevisst på det, så er det ikke så vanskelig å strekke frem en hånd på venteværelset…eller gi et ekstra smil – jeg merker fort hvor mye det lille kan bety. Vi må lære oss å bry oss litt mer…det er jo ikke så mye som skal til <3

  2. Jane Martinsen Fjerdingby says:

    Var gjennom det samme i fjor, min behandling gikk over 7 uker.6 Cellegift Kurer, 5 innvendig stråling å 35 utvendige.Var ferdig der inne i September, Nå er det kontroller hver 3 mnd.Nervepirrende di kontrollene.Sliter en del med bivirkninger fortsatt så at en har vært igjennom tøff behandling for kroppen er helt klart..Lykke til Marianne dette går bra Positive tanker er som du vet viktig 🙂

  3. Anita Helgerud Johansen says:

    Marianne, dette var litt av en blogg. Blir veldig rystet, samtidig som du formidler budskapet ditt med en ro, som er full av optimisme, og nesten som at du ufarliggjør hele tilstanden. Vi heier på deg – du er heldig som er utstyrt med denne positive energien og styrken, og du gir tydelig inntrykk av at du bruker den veldig fornuftig. Pass på å bruke tiden, men skynd deg allikevel – det er deres tur for en gladhistorie nå! Varme tanker fra oss.

    • Marianne Storli says:

      Tusen tusen takk Anita. Jeg håper kanskje jeg kan nå noen andre der ute, som trenger et lite dytt i riktig retning til gynekolog eller lege, uansett alder og kjønn. Jeg vet det er utrolig mange som meg, som kvier seg, eller som tenker de ikke har tid, at det gjelder ikke dem osv. Dette gjelder jo alle – og jo mere åpne vi er om det – jo bedre tror jeg det blir 🙂

  4. Sidsel Korsvoll says:

    Lykke til Marianne.
    Flott at du har mange flotte mennesker rundt deg som støtter deg. Du skriver; Carpe Diem, grip dagen. Et flott utganspunkt å ha når livet gjør sine svinger. Mange av oss glemmer ofte å leve og å være tilstede her og nå i livene våre. Vit at Gynkreftforeningen har en aktiv Likemannstjenste du kan kontakte om du får behov for det i en "sving" i livet ditt. Vi er mange medsøstre som har vært i dine sko. Ønsker deg alt godt og god bedring. Unner deg et langt og godt liv.

    • Marianne Storli says:

      Takk skal du ha Sidsel. Det er som du sier mange av oss, og jeg er sikker på at hver og en av oss også har mye vi setter pris på, men at mye dessverre fort blir borte i skyggen av alt det tøffe man må forholde seg til når man får en kreftdiagnose. Da gjelder det å stoppe opp litt og fokusere på det som faktisk er her og nå…på akkurat denne dagen!

  5. Marianne Storli says:

    Jeg blir helt overveldet av alle de fantastiske tilbakemeldingene jeg har fått av dere – både kjente og ukjente, det gjør så utrolig godt. Jeg hadde i utgangspunktet en veldig tøff dag i går (det går veldig opp og ned), men da jeg leste alle de fine ordene som strømmet inn satt jeg bare og gråt (gledestårer) over all responsen, og i dag har jeg lest igjennom på nytt og er bare helt stum og ydmyk. Jeg lover dere at jeg kjemper med nebb og klør for å bli helt frisk. Det SKAL jeg bli!!!

Legg igjen en kommentar