Hjerterom

I januar i år ble jeg trillet ned på operasjon på Radiumhospitalet, kroppen hadde forfalt mye, og jeg hadde hatt mye smerter siden september. Vekta raste opp og jeg var ikke noe særlig hverken psykisk eller fysisk.

Gå til lege ventet jeg i det lengst med. På jobb begynte jeg å slite med å gå mye (jobbet i kantine) og jeg ble fort sliten og sur, kroppen fungerte rett og slett ikke. Jeg trodde lenge at jeg kunne være gravid, og var hos legen og tok tester.

Lang ventetid
Jeg gikk til legen igjen og ba om undersøkelse. Magen var da ganske stor og vond, musklene begynte å strekke seg til det ytterste. Eneste legen gjorde var å klemme litt på, så sa han at jeg var overvektig og sendte en rekvisisjon til sykehuset på Lillehammer om ultralyd. Jeg ringte dit flere ganger før jul, men det var lang ventetid. Opptil seks uker. Rett over nyttår ringte jeg ba om hastetime for da var det såpass vondt og magen så stor at jeg skjønte innerst inne at noe alvorlig var på gang.

Verden raste sammen
Jeg kom inn en uke etterpå. De fant en stor cyste/svulst i magen på anslagsvis ca. 3 kg. Hele verden raste sammen, men allikevel så ville jeg liksom ikke helt godta og innrømme at jeg hadde fått kreft. Diagnosen var eggstokkkreft med voksende ovarie/svulst i buken. Mange rundt meg reagerte med tårer, fortvilelse og sinne. Vi har hatt mange krefttilfeller og andre prøvelser i min familie. Jeg vokste opp med en alkoholisert far som når er død av kreft, og min eneste datter døde i krybbedød 3 måneder gammel i 2001. Men jeg ville liksom ikke helt forstå at jeg nå hadde kreft. Helt til jeg kom på Radiumen første gang.

Planla begravelse
 Den uken jeg ventet på å bli operert planla jeg min egen begravelse. Jeg tenkte over hvem som skulle få hva av tingene mine…Jeg planla at jeg skulle skrive et lite brev til hver enkelt av de jeg har nærmest. Alt var igrunn ganske håpløst, og jeg hadde nok ikke helt tro på at det skulle gå bra, for det har jo vært så mye vondt før. På Radiumhospitalet fjernet de en svulst på 8,5 kg, blindtarmen og venstre eggstokk. Flaksen over alle var at det ikke var spredning!

En maraton
Jeg snakket med mange om kreften min, for jeg har bestandig vært åpen om ting, og synes det er det enkleste. Jeg ble kjent med flere på min avdeling og det var flere der som kjempet hardt og vondt, og noen hadde ikke håp mer – det hadde gått for langt.

Etter denne maratonen som jeg kaller det, så har jeg nok fått nytt syn på en del ting. Man får alt veldig under huden i en slik situasjon. Jeg har nok blitt enda mer «sår» etter dette. Jeg har lett for å ta til tårene både når jeg blir glad og lei meg.

Dagene går forholdsvis greit nå, men jeg tenker jo selvfølgelig mye, og savner en del av kontakten med venner etc. Jeg tor mange synes det er vanskelig ettersom det er en slik alvorlig sykdom, og i tillegg flyttet jeg til nabobygda i høst…

Jeg er på fysioterapi hver uke, i tillegg til healer, er som til uvurderlig hjelp!! Jeg er fortsatt 60% sykmeldt, men det går fremover og jeg skal på kontroll 26. mai – noe jeg gruer for.

En ide tar form

Mens jeg lå på sykehuset i to uker så fikk jeg masse tid til å tenke. Jeg ville så gjerne hjelpe til med å trøste litt og oppmuntre andre i min situasjon. Sykehusene er sterile, fargeløse, og har masse rare lukter.

 

Da er det så utrolig godt å få lov å gi en klem og kanskje et godt teppe som bare er pasientens i den tiden. Oppmuntringslua heter en gjeng som lager luer til kreftrammede, men det er jo så mange som trenger oppmuntring og farger i en ellers grå og vond hverdag. Da kan det hjelpe med et varmt teppe, en myk lue, sokker eller kosedyr til de minste som de kan gjemme seg litt bak når alt er skummelt.

Jeg startet Facebookgruppen Hjerterom i februar. Nå bruker jeg dagen hjemme på å svare på spørsmål, lete i oppskrifter, strikke, hekle lapper og kosedyr. Og kose masse med mine to hjerter hjemme; hundene mine. Jeg er en del ute og pusler i hagen, og er mye hos min mor, som betyr alt i verden for meg, uten henne hadde jeg nok ikke vært her.

Jeg hadde en del erfaring fra før, men en ser alt fra en annen vinkel når man selv er den som har kreft og må kjempe. Det er veldig viktig med god oppfølging etterpå. For tiden etter at du er kommet hjem er ofte vanskelig, for da er alt over og folk «glemmer» litt. Fordi da er liksom alt i orden – «Det gikk bra, tross alt».
Jeg håper at MANGE vil bli med å støtte opp om Hjerterom. Jeg blir glad for mange «likes»til siden! Blir vi mange nok så har jeg innerst inne en liten drøm om å kunne hjelpe spesielt barn på andre avdelinger enn kreft.
Det er en fantastisk snill dame som heter Yvonne Debald Skjoldhorne som sponser med litt garn. Er det noen som har dårlig råd, men som vil hjelpe så kan jeg hjelpe til med garn og pinner/nåler og litt stoff.

Laila Nyhus

Jeg blir kjempeglad om du kan like Hjerterom på Facebook: https://www.facebook.com/groups/hjerterom1/

Kommentarer

19 thoughts on “Hjerterom

  1. Yvonne Debald Skjoldhorne says:

    Du er så utrolig sterk. Jeg viser deg veldy høyt respekt og jeg ber det vi fra Hjerterom Gruppe har deg mange År til som en Kamerat eller Strikke/Hekle Venn. Jeg trur jeg er ikke alleine, når jeg sier, Jeg krysser fingre for deg og din Helse !!! 🙂 Sende deg en Klem og en stor Portion Sterke hvert dag 🙂 Hilsen fra Garn Jente , Yvonne

Legg igjen en kommentar