Heling av traumer

Jeg har hatt kreft, og vært død. Jeg så lyset foran meg, utrolige farger… Varme og lettelse  omfavnet meg, mens min kropp lå på bordet i akuttmotaket med flat EKG linje i over en time.  Så våknet jeg. Det var ikke min tur denne gangen.

Kreften ble oppdaget tilfeldig. Jeg ble uvel på bussen, og falt ut på fortauet. Hodet ble skadet, og jeg var klinisk død i en time. Etter at jeg våknet opp igjen ble det gjort grundige undersøkelser, og da oppdaget de kulen med kreft  i munnen min.

I løpet av to år ble jeg operert, strålet og fikk cellegift for spyttkjertelkreft i den største spyttkjertelen (parotis). Håret forsvant, kreftene og idrettskarrieren også. Alle planer ble endret.

Forandret
Etter kreftbehandlingen var usikkerheten om tilbakefall stor. Sekundær sterilitet ble også konstatert.  Jeg var kun 19 år. De svarte skyene la seg over meg. Mitt liv delte seg i to parallelle spor. På det ene gled min stakkars kropp som jeg ikke hadde respekt for, på den andre gled min sjel separert fra kroppen.

Lykke og sorg
Etter en god utdannelse til lege, fikk jeg den største gaven etter sykdommen: to barn. Første jente kom etter mange forsøk, og alt for tidlig, med store hjerneskader. Smerter kom etter smerter, og kampen for et bedre liv måtte intensiveres. Nå var det min datter som var i fokus. Seks år senere kom andre datter på like dramatisk måte, men frisk. I dag er de begge ved god helse og godt funksjonelle. I det lange livet mitt lærte jeg meg å ikke skryte av noe som helst, spesielt ikke med helse, og ikke vise alt for stor glede heller.

Da mange av tingene hadde kommet på plass i livet mitt, hadde jeg ingen tid til å nyte de seire som jeg hadde vunnet.  Krigen startet på Balkan, og jeg visste at jeg måtte bidra som lege. I løpet av 10 krigsår tilbrakte jeg to år i felten. Tragedier i kø rammet meg igjen. Mannen min ble drept, jeg ble forfulgt av myndighetene, Serbia ble NATO bombet, og jeg ble skadet under bombingen: lammet, mistet språket…

Fortellingen kan bli lang, men jeg gjør den kort: Jeg klarte meg igjen, og måtte flytte til Norge. Der møtte jeg nye utfordringer både utenfor og inni meg selv. Traumer hadde samlet seg, og jeg holdt på å sprekke.

Overlevelsesteknikk
Jeg følte at jeg kun kunne overleve ved å benekte min egen kropps opplevelse. Jeg adskilte kropp og sjel. Men jeg var på glatt føre, og jeg skled nedoverbakke uten bremser.  En slik mangel på kontroll fører til at man beveger seg på måfå, og at en slår seg her og der. Jeg opparbeidet nye traumer.  Jeg kjørte meg selv på avveie.

Indre uvisshet og redsel levde sitt eget liv. Jeg snakket ikke med andre om det. Dette var min godt skjulte hemmelighet. Enhver smerte i hode vekket redsel om tilbakefall. Det hjalp lite at jeg var blitt lege, og at jeg tok tilleggsutdannelse i psykofysiologi med doktorgrad om redsel og stress som hovedtema.

Skjult kamp
Jeg klarte ikke å snakke eller skrive meg ut av den indre spenningen. Fornuft og kunnskap hjalp ikke på det indre planet. Jeg følte at min kropp var blitt forvandlet til en robot som ikke hørte på kommandoer lenger. Sterk vilje hjalp ikke.

Til slutt stoppet kroppen: jeg ble stiv i ryggen; fikk ryggprolapser, kunne ikke snu meg, det verket i kropp og hode. Det var mangel på energi, og jeg kunne ikke spille en lykkelig person lengre.

En fortvilet kropp sa: STOPP!  Jeg trengte hjelp, og fikk den fra en psykolog som jobber med «SE-Somatic experiense traumeheling», en metode som setter fokus på kropp og forløsning av gamle traumer.

Lærdom
Jeg trodde at det viktigste var at jeg var psykisk sterk. At kroppen skal få kommandoer fra et høyere nivå av hjernepsyke, og at det er det som gjelder når en lever med traumer.

Men jeg lærte at kroppen har sitt uavhengige liv og hukommelse. Og den trenger omsorg, avlastning og behandling. I kroppen min ble ble uvisshet, og redsel om tilbakefall av kreften lagret. Samt andre vonde opplevelser som jeg hadde samlet i løpet av mitt relativt lange liv.

Kroppen har vært som en svamp som har suget inn hendelser som jeg både husker, og  ikke husker. Alt har lagret seg i hypocampus og amigdala, deler av hjernen. Der ligger all min utrygghet. Hukommelsen var overfylt med ubehag, og den holdt meg i stadig beredskap og årvåkenhet. Jeg var en soldat som holdt kontinuerlig vakt. Ingen pauser, ingen avlastning – i årevis.

Som født på ny
Etter tre måneder med Somatic experiense terapi følt jeg meg som gjenfødt.  Energi som var låst i mange spente muskler slapp ut. Jeg følte meg lett, rask og glad igjen. Jeg har lært at det ikke er nok å få energi ut. Den forløste energien må inkorporeres i kroppen, og vi må lære å bruke den fornuftig igjen.

Dette er en lang og forsiktig prosess å gå igjennom, men resultatet er gjenvinning av manglende trygghet, kontroll og livsglede.

Reparasjoner
Alle traumer kan repareres, og forløst energi kan integreres i kroppen. Det er ikke nok å prate eller skrive ut om egen traume. Jeg fikk ikke forløst mine traumer ved å skrive bok om dem (”Mellom to tårer”). Jeg har vært låst i kroppen min, og den har blokkert seg hver gang jeg havnet i situasjoner som trigget gamle traumer.

SE terapi har befridd mitt nervesystem fra alle gamle blokkeringer,  og åpnet alle låser. Min sjel ble gjenorent med kroppen igjen. Kroppen er ikke lengre i kontinuerlig beredskap. I dag klarer jeg å regulere meg selv, selv om utfordringene kan være sterke innimellom. Metoden har gjort meg bevisst på mine kroppslige reaksjoner og behov. Jeg har lært å sanse og elske min kropp, lytte og fange opp symptomer i god tid slik at jeg unngår å låse kroppen igjen av gammel vane. Med den kunnskapen holder jeg kontroll.

Jeg lytter til hva kroppen har å fortelle meg, og sammen finner vi frem.

Lær av dyrene
Dyr i naturen utsettes daglig for kamp om overlevelse.  De er jaktet, og de jakter med livet som innsats. Likevel klarer de seg godt. De har naturlige selvregulerende mekanismer.

Vi mennesker har dem også, men vi har ikke tillatt vår kropp å fullføre de naturlige selvregulerende prosessene. Sosiale normer og omstendigheter står i veien for det.

SE metoden er basert på godt kjennskap til vår autonome nervesystem som består av den sympatiske delen som øker hastighet i våre reaksjoner, og virker som et gir, mens den parasympatiske delen bremser våre reaksjoner. Balanse mellom disse to systemer skaper  ro og behag i oss.

Min jobb
Jeg jobber med kreftpasienter, og kjenner både fra egen erfaring og faglig kunnskap hvor stort sjokk og traume sykdommen er. Spesielt den uvissheten som svever rundt sykdommen. Behandlingsmetoden er dramatisk, og med sterke bivirkninger.

Bomba som eksploderte en gang i fortiden i mitt liv, og endret det for godt, eksploderer i dag i mine pasienters liv. Selv om mange smiler og holder masken utenpå, møter jeg redsel og spenningen under masken. Det autonome nervesystemet holder spenningen høyt.

Etter at jeg ble personlig kjent med SE metoden, og begynte å studere den, fanger jeg opp symptomer, og anvender metoden i møte med pasienter og helsepersonell. For vi som jobber med syke mennesker traumatiseres også.

God virkning
Det trengs avspenning både for pasienter og hjelpere. Resultatene er umiddelbare. Jeg skulle ønske at vi kunne ha metoden innbygget i vårt helsesystemet, slik at både helsepersonell og pasienter ble mer bevisste på egne ressurser.

Slik kunne pasienter føle seg tryggere og beholde selvkontroll. Energi som ligger låst i redsel kan brukes til å få en raskere bedring under behandlingen, og forbedre pasienters livskvalitet.

Zorica Sarah Mitic

Mer om metoden finner dere på  http://se-foreningen.no/

Kommentarer

Legg igjen en kommentar