Har du vondt noen steder?

Legene jobber med diagnosen. Jeg jobber for livet. Han ser på meg mens høyre håndflate hviler på kneet. Deretter retter han oppmerksomheten mot skjermen. Blikket hviler der mens han spør: «Hvordan har du det?»

Mens spørsmålet venter på å bli besvart, leser han journalen, prøvesvar og hva jeg snakket med ham om sist. «Har du vondt noen steder?» Blikket slipper taket i PC-skjermen og retter seg mot meg. Han tar tak i hendene mine og klemmer på leddene. «Hva med anklene?»

Spørsmålene på poliklinikken denne dagen er som de pleier. Jeg ser ned på huskelappen, men skjønner at det ikke er så mye tid til rådighet. Men legen er flink. Han gjør det han skal, sjekker ledd, sørger for blodprøver, rekvirerer røntgen, og gir meg resepter. Situasjonen er kjent. Jeg blir «utredet» – som en sak, et nummer eller et case. Resten av meg er uinteressant. Revmatologen kunne vært hvem som helst, en dame, en mann, ung eller gammel. Hvordan jeg og leddene hadde det denne onsdagen, husker jeg ikke. Det eneste jeg vet, er at legen og jeg ikke har kontakt eller forbindelse, og vi er på hver vår planet. Legene jobber med diagnosen, og jeg jobber for livet.

I diskusjonene rundt fysisk og psykisk helse, sykefravær og rehabilitering, er det som regel sykmeldingspraksis, tilrettelegging i arbeidslivet og strengere rapporteringsrutiner til Nav som er mest framtredende. Denne tilnærmingen er mangelfull. Psykiske plager kan være reaksjoner på avgjørende hendelser i livet. Jeg ble dødsredd da jeg fikk kreftdiagnosen, og leddgikten gjorde framtida utrygg og usikker. Kropp og identitet henger sammen.

Når kroppen blir skadet, blir identiteten rammet. Hvem er jeg, og hva nå? Livets spor sitter i kroppen, og når vi blir syke, aktiveres de. Kroppen husker. Det tror jeg er en av årsakene til at mellom seks og tolv prosent av Norges befolkning har depresjon til enhver tid, og førti prosent av sykmeldingene og uførekostnadene skyldes problemer med psykisk helse. Helse er ikke bare fysiske skader og kroniske lidelser. Det er sårbare og ufullkomne mennesker som sitter på det samme legekontoret denne onsdagen. Å ikke bli møtt på denne delen av helsen er svært krevende og kan være ødeleggende.

I løpet av de siste femten årene har jeg aldri møtt en helsearbeider som ikke gjør det vedkommende skal. Men jeg har møtt mange som sitter på post uten egentlig å forstå eller kunne forholde seg til smerten, sårbarheten og reaksjonene som lammer et helt liv og kanskje en hel familie. Det er ikke slik at jeg kommer til legen med kroppen min. Jeg kommer med en kropp som jeg bor i, og som til tider – spesielt under sykdom – rommer en rimelig usortert psyke. Mange helsearbeidere trekker seg unna når følelsene kommer til overflaten. Dessverre blir dette noen ganger omtalt som å være profesjonell. Men i realiteten innebærer det en ny krenkelse og et nytt overgrep.

Krenkede barn blir ofte utrygge og usikre voksne. Når de blir syke går ofte livet i vranglås. Når det oppleves som om det ikke er kontakt eller forbindelse mellom ekspertene eller diagnosen og livet selv, reduseres muligheten for å ta imot behandling. Behandlingsløpet kompliseres, usikkerhet og utrygghet øker og behandlingstida og sykemeldingen må forlenges. Derfor trenger morgendagens helsearbeidere en ny kompetanse: De må kjenne seg selv, kunne gi empati og kunne regulere egne følelser.

Det betyr ikke at de skal ha opplevd det samme som pasienten, men de må ha vært i kontakt med sine egne følelser, som for eksempel redsel, usikkerhet, skam og fortvilelse. For å lindre smerte, kreves at helsearbeidere har kjent på egen smerte. Først da vil de kunne møte pasienter i samme situasjon med forståelse og gi tilstrekkelig empati. Uten selvinnsikt, ingen empati − og større avstand mellom lege og pasient. Kunnskap er utilstrekkelig. Dette krever egenutvikling og selvinnsikt. Det krever tid og egeninnsats hos psykolog og psykoanalytikere.

Hvis ikke helsearbeidere har kontakt med og kontroll over egne følelser, vil skaden til pasienten ligge der fortsatt og redusere effekten av en ny resept. Pasientens opplevelse av å bli krenket forsvinner ikke, den kan derimot øke over tid i et sykdomsforløp. Problemene kan akkumuleres og tårne seg opp dersom ikke hjelpen er der på et tidlig stadium.

Jeg har selv gått mange år i analyse for å redusere de psykiske skadene som mine diagnoser har gitt meg. Først når følelsene slipper til i det rommet som i dag bare rommer klinikere, diagnoser, kropp og skjelett, kan livet på ny gi mening. Det som kreves, er helsearbeidere med selvinnsikt, ydmykhet og respekt for det sammensatte menneske.

Morgendagens helsearbeidere må derfor lære seg å lindre psykisk smerte og møte psykiske reaksjoner fra pasientene med empati.

Marit Figenschou

Les Marits andre innlegg på Kreftkamp:

«Bygge ny grunnmur»

Kommentarer

5 thoughts on “Har du vondt noen steder?

  1. Kristin Berge says:

    De fleste ansatte på en viss avdeling på Drammen burde tatt et empatikurs….De kan gå i lære på Sykehuset Vestfold….for der var hver eneste ansatt en engel….Dette gjaldt portører, sykepleiere og leger. Kan ikke få fullrost dem i en vanskelig tid. Her har vi følt oss 150 prosent trygge hele veien <3

Legg igjen en kommentar