Gi videre!

«Pay it forward» … Kreft kan også være positivt! Hvordan kan jeg si noe slikt? Vel, for meg har det faktisk vært sånn!

Ikke det at livet mitt ikke var bra før diagnosen; jeg er jo tross alt gift med en fantastisk fyr, har to over gjennomsnittet deilige unger, en herlig og kjærlig storfamilie, og venner og en jobb jeg elsket!

Men jeg var som de fleste andre.. levde for morgendagen og det som lå langt frem, bekymret meg over småting og detaljer, og var langt mer navlebeskuende.

Etter å ha fått en kreftdiagnose, vært operert, gått gjennom cellegiftkur, blitt kreftfri og så oppleve følelsen av å måtte vente på «dommen» før hver 3.måneders sjekk, har jeg  lært meg å sette mer pris på livet.

Kanskje en klisje… men sann.

For det er noe rart med det som er ukjent, og fremtiden for en kreftpasient er alltid usikker.

Selv om du er blitt kreftfri nå, så ligger alltid det mørke smuget vi må igjennom ca. hver 3-6 måned, hvor monsteret plutselig kan angripe deg helt overraskende…

Så hvordan lever vi med det?
Etter at jeg ble diagnosert med eggstokkreft i fjor, saumfarte jeg nettet om informasjon og støttegrupper for denne diagnosen. Det viste seg å være vanskelig, da det:

1)Ikke fantes forum eller nettsider for kvinner med eggstokkreft

2) Dette var ansett som en»gammeldamesykdom», og jeg fikk beskjed om at jeg var «sjelden» (i ettertid har jeg skjønt at vi er mange som er «sjeldne»…)

3) All informasjon rundt sykdommen var så negativ og destruktiv, at det var bedre å ikke lese videre..

Tilslutt fant jeg en amerikansk Facebookgruppe for kvinner med eggstokkreft.  Endelig – kvinner med samme diagnose som meg selv! Uansett hva vi nordboere måtte mene om amerikanere, er disse utrolig åpne, inkluderende og positive. De heier på og støtter hverandre – ubetinget!

Og det er utelukkende gode ord, positivitet og støtte å få, men også et sted hvor man kan gråte, klage, utlevere seg selv osv.. og bli glad og lettet etter å ha «snakket» med disse damene som kaller deg «Honey`» og kommer med trøstende ord når du trenger det.

Vi vikinger har en egen evne til å perfeksjonere «kunsten å tenke negativt», noe man absolutt ikke trenger når man får en kreftdiagnose. Vi tror vi er veldig opptatt at ting skal være «ekte» og «ærlige», men egentlig er vi da på vei ned i en nedadgående spiral med depresjon og angst. Statistikk viser at kreftpasienter her i norden sliter enormt med dette.  Det er da viktig at vi finner slike støttepersoner, grupper og nettsider.

Men det behøver ikke være slik! Vi kan stoppe denne negativ syklusen før den tar overhånd!

Det første vi må lære oss til er å slutte å si er:

  • «Hva var det jeg sa!» For sa du virkelig det?.. er du sannsynt?
  • «Hvorfor meg?» Dette finner man som regel aldri ut av!
  • «Stakkars, stakkars meg!» Hvorfor synes du synd på deg selv? Heller benytt sjansen til å rydde i alt du har av mentalt negativ og oppsamlet støv og skitt!
  • «Alt jeg ikke fikk gjort!» Du er ikke død ennå – så gjør det du virkelig har lyst til, og dropp den typiske Gerhardsensaktige erkenorske trygghetssøkende innstillingen!

Vi trenger å leke Pollyannas «være gladleken» , hvor vi visualiserer et lykkelig og gledelig liv. For når du som kreftrammet viser andre at du ikke er lidende, deprimert og angstfylt, men takler livet, cellegift og senskader med å vise at; 1)det lar seg gjøre å leve et tilnærmet normalt liv 2)det går an å jobbe – tilpass jobben etter deg 3)det sosiale må nødvendigvis ikke dø ut og  4)det er lov å le, tulle og spøke, vil stigma rundt sykdommen være mye lettere å takle for alle.

Jeg VET at eggstokkreft har dårlige odds.

Jeg VET at cellegift er no dritt!

Jeg VET om alle senvirkningene.

Men gir dette meg lov til å synes synd på meg selv for det?

Det finnes et fantastisk uttrykk som sier: «Det er lov å synes synd på seg selv. Man kan dvele med det en stund, men man må ikke flytte inn og forbli der!»

Og det er pokker så sant!

For hva oppnår vi ved å synes synd på oss selv og være «virkelighetsrelatert»?

Absolutt ingenting!

De amerikanske damene mine er ubetinget positive, og cheerleading får plutselig en ny betydning!

Det er mer enn jeg hadde da jeg postet mine innlegg! Dere ville ikke tro de sinnsyke mailene jeg fikk av folk som kom med både løsninger på kreftgåten (fantastisk!!) og at alt jeg hadde gjort var feil – til å informere meg om at jeg selv var skyld i kreftdiagnosen pga. jeg ikke var religiøs eller hadde spist nok kål….(!!!)

Og da jeg ble erklært kreftfri, var hele heiagjengen der og fortalte meg at «verden går jo videre» og at «alt er tilbake til normalen nå»..

Men alt er ikke «tilbake til normalen» , men – ja – verden går videre.

Så hva skal en kreftslosskjempe så gjøre?

Og hvilke muligheter har man?

Tidlig etter at jeg ble diagnosert med eggstokkreft, oppdaget jeg Kreftkamp.

For en velsignelse! ..

Og jeg som ikke er religiøs en gang!

«Pay it forward» …

Jeg oppdaget hvilken fantastisk støtte det var i Kreftkamp.

Her fikk jeg lese om mennesker som har fått kreftdiagnoser – skrevet med deres egne ord – om livene og erfaringene deres.

Jeg er heldigvis kreftfri og i jobb.

Jeg er nå opptatt av å spre info, glede og positivitet via bloggen min og foredrag for både helsepersonell, kreftpasienter og deres pårørende.

Kreftkamp betyr for meg … å «Pay it forward» til andre i samme situasjon som meg selv….

Cecilie Løvaas

www.nordicpath.blogg.no

Instagram: «nordicpath

Les Cecilies andre innlegg på Kreftkamp:

«Gjør alt legene ikke tror på»

«Jeg prøver reiki»

«Råd mot halsbraaann?»

Kommentarer

11 thoughts on “Gi videre!

Legg igjen en kommentar