Friskmeldt fra lungekreft

Friskmeldt fra lungekreft……..i oktober var jeg på Ahus, den aller siste kontrollen etter min lungekreftoperasjon.  Tenk på det, jeg er en av de 12 % som fremdeles er i live 5 år etter at jeg fikk diagnosen lungekreft. Er det ikke fantastisk? Jeg har så mye å være takknemlig for.

Sprirometri viste en lungekapasitet på 27 %. dvs. høyere enn sist.  Jeg ba om å bli innskrevet igjen, på lunge/kolsavdelingen.  Jeg syntest det ble litt skummelt å være uten disse kontrollene, at ingen skulle sjekke kapasitet og medisinering – det var litt «ensomt» selv om jeg har en fantastisk fastlege så er han ingen lungespesialist..

Og jo da, jeg vil få innkalling til lungepoliklinkken på Ahus en gang i året, veldig bra. Hmmm jeg er jo fremdeles alvorlig «syk» med bare en lunge og skal unngå infeksjoner så godt som mulig.

Pasientreiser og trening
Tenk på det:  to ganger i uken blir jeg hentet av taxi her utenfor huset og jeg blir kjørt til treningssenteret hvor jeg trener i en time.  Så står det en taxi utenfor og kjører meg hjem.  Jeg betaler ingenting for trening og transport.  Er det ikke helt utrolig?

Og det beste, husk vi er svake mennesker alle sammen, jeg kan ikke skulke treningen.  Det blir så omstendelig og tullete å ringe pasientreiser og avbestille taxi.  Da er det like greit å bare komme seg avgårde.

En av mine taxisjåfører sa forresten, i spøk, at det er ikke lov å avbestille pasientreiser for å skulke, he he.   Så jeg skulker ikke.  Jeg er så frisk som aldri før, og det kan nok bl.a. skyldes at jeg trener jevnlig.  Jeg har jo vært på Glittre og lært dette, hvor viktig det er.  Det er altfor fristende å bli sittende i sofaen og strikke på denne årstiden………

Huset vi bor i
Jeg er så glad for at vi tenkte på det at vi kom til å bli gamle og skrøpelige en gang. Huset vi fikk bygd i 1996 er tilpasset rullestol overalt. Her er omtrent alt på en flate, og ingen dørterskler eller hindringer noe sted innendørs.  Utenfor er det asfalt og stein, flott underlag for rullestol der også.

Det får vel bli lenge til jeg får oksygenbehov ved aktivitet, som det heter.  Jeg tenker av og til på hvor vanskelig livet ville ha vært hvis vi fremdeles hadde bodd der vi bodde før, i et rekkehus fra seksti-tallet.

Jeg ser at jeg hele tiden bruker begrepet «vi».  Det tar nok en tid før jeg skjønner at det ikke lengre er vi. Jeg mistet mannen min tidligere i år. Han fikk kreft han og.

Gode dager
Jeg ble uføretrygdet pga. Kols i 2005 og da gikk gubben av med AFP 62 år gammel..  Fordi…vi ville reise mye til varmere strøk om vinteren.  Mange advarte oss, økonomisk, vi kom til å tape så gruelig mye penger på dette!!!  Pensjon og lønn og alt mulig ville bli så mye lavere.  Heldigvis, det brydde vi oss da ikke om.

Man må alltid snu tankene sine, og for oss måtte vi tenke på om vi kunne klare oss med det vi fikk utbetalt.  Vi kunne ikke tenke på det vi eventuelt ville tape i pensjon mange år fram i tid…Vi fant ut at vi fint kunne klare oss med det vi fikk utbetalt.

Turene sydover ble veldig billige, selvfølgelig, vi kunne reise når tilbudene var der.  Fordeler var det jo også med båtlivet, vi kunne dra ut når været var bra, og dra hjem når været ble dårlig.  En lykkelig tid!!!  Vi måtte ikke vente til vi hadde ferie og fri fra jobben.  Tenk om gubben hadde ventet til han ble 67 med å gå av med pensjon?  Da hadde det ikke blitt mange år som pensjonist.

Minner varmer
Mannen min, Johs, fikk 70 friske og lykkelige år og et dårlig år. Eller da jeg var som sykest, det var vel egentlig ikke noen lykkelige år.  Men lykken lå i det at han kunne være hjemme med meg, og ha sin helse i behold når jeg trengte hjelp som aller mest.

Han fikk diagnosen tykktarmskreft i sept 2013 og han døde i august 2014.  Det gikk veldig fort.  Han var oppegående her til en uke før han døde. Jeg ser meg rundt blant venner og kjente.  Det er så utrolig mange som sliter og strever i flere år, med cellegift, smerter, angst.  Når det først skulle være slik bestemt, at han skulle dø av kreften, så var det godt at det gikk så fort.

Vi har opplevd så mye og vi har hatt så mye moro i livet vårt sammen. Det blir mye minner med scanning av alle lysbildene våre.  Fotografering er forresten noe som fremdeles er en stor aktivitet, og mange «bildevideoer» er laget og lagt ut på youtube.  Der er navnet mitt «eljonorway», det er bare å søke etter det.

Fire unger og ni barnebarn –  det er rikdommen det!!  Ofte er vi samlet alle sammen, og da kan det faktisk bli ganske så bråkete.  Det er sterke og egenrådige mennesker dette her.  Alle har en mening om det meste, ja det er jo slik vi er.  Men vi liker å være sammen, og er det så ofte vi kan. Til jul og nyttår blir det samlinger igjen.  Jeg sitter ikke alene her, gjemt og glemt akkurat, jeg er så takknemlig……….

Takknemlig for mye
Jeg er så takknemlig for at det ikke er skikkelig vinter enda. Jeg kan fremdeles kjøre ned til sentrum i min fine elektriske rullestol.  Det er så utrolig godt å komme seg ut i frisk luft selv om jeg ikke lengre kan gå avgårde på egne ben lange strekninger.  Rullestolen er et flott hjelpemiddel.  Jeg har den stående ute i annekset vårt, enkelt å trille den ut.  Med den kommer jeg meg omtrent overalt hvor jeg har ærender.  Jeg handler, henter post, går på kafe, drar på tur for meg selv.  Og selvfølgelig, jeg kan dra ut med andre som går normalt raskt uten at de må vente på meg hele tiden.  Når snø og frost dukker opp må jeg nok dra fram TT-kortet mitt.  Ja for jeg har jo det også, drosje gratis for opptil en viss sum hvert halvår.  Er det noen sak?

Elins fine takknemlighetsbok
Det er min gode venn Elin som inspirert meg til å lage dette innlegget.. Hun bruker noe hun kaller takknemlighetsbok når ting ser for mørkt ut.  Der skriver hun ned minst tre ting hun er takknemlig for.  Det kan  av og til være helt enkle og banale ting som å orke noe.  Hun bruker boken også til å kikke tilbake i, for nytt påfyll.  I den boken er det kun takknemlighet.  Alt det vonde blir skrevet på ark og brent etterpå, da blir hun ferdig med det.

Jeg skal bruke innlegget mitt her på samme måte, lese i det når tunge og mørke tanker tar tak i meg, for det gjør de jo av og til…

Ellen Næss

Les Ellen Næss sitt første innlegg «Livet med lungekreft»

Besøk Ellens blog Eljos-eljos

Kommentarer

7 thoughts on “Friskmeldt fra lungekreft

  1. Ellen Næss says:

    Tusen tusen hjertelig takk Laila. Det er ikke like lett hver dag, men det er jo vi selv som bestemmer hvordan vi skal tenke, og takknemlighetsboken hjelper meg i tunge stunder. Sitter nå på Lanzarote, har hatt askespredning av min kjære som ikke var så heldig som meg. Jeg har med meg søsken, barn, barnebarn og venner.Vi har fine stunder og vi gråter, men er likevel lykkelige. En merkelig kombinasjon

  2. Ellen Næss says:

    Tusen takk alle sammen. Jeg har det fremdeles fint på Lanzarote
    Gruer meg litt for hjemturen, men alt blir nok en vane, jeg får plukke fram positive tanker og glede meg over at teknikken er kommet så langt at jeg kan reise i fly med lettvint oksygenapp

Legg igjen en kommentar