Fra sjuk til sjukt sprek!

Da jeg var 20 år, møtte jeg mannen i mitt liv på en fest. Daniele, min sjelevenn og hjertevenn. Tiden som ventet oss viste seg å være noe av det tøffeste noen av oss kom til å oppleve. I 2004, to år etter at vi møttes, fikk Daniele lymfekreft, og måtte gå gjennom en lang og tøff behandling med cellegift hver 14. dag i nesten ett år.

Høsten 2007 endret mitt syn på kropp og helse seg. Da fikk jeg livmorhalskreft. I ca. seks måneder var jeg inn og ut av Radiumhospitalet, Rikshospitalet og Ullevål. Kreftsykdom er mye kropp & undersøkelser, og det handler om å omstille seg fra å være et undersøkelsesobjekt som ikke får ha kroppen sin, og intimgrenser i fred, til å være unge kjærester i 20-årene som bare vil kose seg, være nyforelska og nyte livet.

Unge, nyforelskede – med kreft
Sommeren 2007 merket jeg at noe var «galt», jeg hadde dårlig magefølelse, og gikk til lege for flere sjekk. Helt tilfeldig tok jeg celleprøve og fikk beskjed om celleforandringer.  Jeg ble sendt til Ullevål sykehus for biopsi tidlig november. Jeg fikk beskjed om at legen kunne se at det ikke var bra, men det var ingen ting å tenke på. Jeg ville bli kalt inn til konisering, som var vanlig.

Jeg fikk så en telefon fra Ullevål sykehus om at de ville snakke med meg. -Når kan du? -Neste uke kanskje, svarte jeg. Da sa legen, -NEI, jeg mener i dag, hvor fort kan du komme i dag? Vi vil helst snakke med deg ansikt til ansikt, innen en time! Da forsto jeg at det ikke var bra. Jeg og Daniele dro rett til Ullevål, og ble tatt inn på et kontor. Legen sa de hadde funnet kreft, og at jeg skulle fjerne den med en rekonisering, der de skjærte bort litt vev rundt.

Beskjed på beskjed
Jeg ble informert om at det vil være vanskelig å bli gravid fremtiden, og faren var stor for at jeg ikke kunne fullføre et svangerskap, i beste fall ville det bli prematurt. Så ble jeg lagt i narkose til ny operasjon på Ullevål. Jeg våknet av at en sykepleier fortalte at det ikke var noe vits i å operere meg. Det ville bli «som å skyte spurv med kanoner». Jeg forsto ikke og spurte om jeg var frisk? -Ja, det var jeg.

Feilaktig friskmeldt
Men jeg ble sittende veldig lenge på venterommet, kanskje tre timer. Jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke kunne gå hjem hvis jeg var frisk? Så ble jeg kalt inn til en lege som var litt stresset, hun spurte om jeg hadde fått beskjeden, og jeg svarte at sykepleieren informerte at dere hadde valgt å ikke operere fordi jeg var frisk. Det var feil info, jeg hadde MER kreft enn det hun turte å operere (micro invasiv spredning til nærliggende vev), og ville henvise meg til en spesialist på Radiumhospitalet. Jeg skulle opereres to ganger, først fjerne lymfekjertler i lysk, så operere bort livmorhals.

Lene syk
Syk i 2008

Mange operasjoner
Jeg ble operert og var dårlig ganske lenge, prosedyren legen brukte het fertilitetsbevarende kirurgi og var forholdsvis ny. Tanken var å bevare mest mulig (ikke fjerne hele livmoren slik som tidligere) for så å sette inn en cerclage (bånd av nylon eller lignende rundt livmorhals med tanke på graviditet). Dette førte til mange sengeliggende opphold. Operert ca 1 gang i måneden, vente…se.. fjerne… Jeg ble veldig satt ut av hvor smertefullt det var, magen blåste seg opp som en ballong, jeg gikk på smertestillende, blødde mye og holdt meg mye i sengen.

Det «umulige» skjer
Siste operasjon var 25.mai 2008, og i desember 2008 var jeg gravid med en liten jente. Jeg gikk til veldig tette kontroller gjennom hele svangerskapet, var sengeliggende mer eller mindre i 9 måneder i frykt for å miste henne ved en spontan abort (jeg hadde hyperemesis). Hun kom til planlagt keisersnitt august 2009. Sommeren 2010 ble jeg uplanlagt tjukk igjen, denne gangen med en gutt. Svangerskapet gjennomførte jeg uten cerclage, og han kom til verden som planlagt i januar 2011.

Lene barn
Barna mine

God oppfølging
Jeg har vært utrolig heldig som har fått veldig tett oppfølging. Ukentlig på Riksen for å måle livmorhals, slik at om det var endringer under svangerskapene, var de klare til å passe på meg. Jeg har gått til 3 måneders kontroller i ca. 3 år på Radium, så til 6 måneders kontroller. Nå håper jeg på å komme til den magiske et års kontrollen. Radium har fulgt meg meget tett, nettopp på grunn av at de fjernet så lite vev som mulig, for at jeg skal kunne få barn.

Tøffe prøvelser
Det har vært veldig tøft å være både pasient og pårørende. Daniele og jeg har fått prøve begge rollene. Det er klart det har hatt en effekt på forholdet, og til tider har vi sklidd fra hverandre, men vi har alltid funnet sammen igjen og vi vil forbli bestevenner for alltid.

Vi har likevel gått glipp av hele den deilige tiden, der man er ung og bekymringsløs. Vi har måttet ta stilling til liv og død, nedfrysing av sæd i forhold til fremtidige barn, testamente og det å være låst til et sykehus. Vi har aldri snakket om fremtiden og lagt planer for den, vi har ikke visst om vi har hatt en. Det er først nå vi har startet å leve, lage planer, våge å kjenne på det å kalle seg frisk.

Lenegift

Livet feires
Sommeren 2013, etter 12 år som kjærester, giftet vi oss, endelig! Vi feiret livet, og alt det flotte som har kommet inn i livet vårt.

I gang med Sjukt Sprek
Et av de største utfordringene for meg har vært å venne meg til den nye kroppen min. Selv om jeg er frisk, er ikke kroppen helt den samme med alle arrene, nerveskadene, overveldende trettheten og smertene.

I løpet av ‘sengestraff’ årene mine, gikk jeg i tillegg opp mange kilo. Det var da fantasier om å løpe begynte å surre i hodet mitt. Tenk så heldige de var de som kunne løpe, tenkte jeg under lange sengeliggende tider. Så frie. Jeg så på alle menneskene rundt meg, og tenkte: dere aner ikke hvor mye dere tar mobilitet for gitt. Jeg ble nesten besatt av tanken på å løpe. Fordi jeg ikke kunne. Jeg tenkte, hvorfor har jeg aldri løpt før? Hvorfor tok jeg dette for gitt?

I fjor meldte mannen min meg inn i treningsgruppen Sjukt Sprek, og livet mitt endret seg!

Da jeg hørte om Sjukt Sprek, tenkte jeg det var en fin måte å trene billig på, siden jeg tidligere har vært støttemedlem flere steder. Jeg har aldri vært flink til å få rompa opp av sofaen, da jeg har vært naturlig slank og bedagelig anlagt. Sjukt Sprek ga meg muligheter og opplevelser jeg aldri kunne ha drømt om. Hadde det ikke vært for Sjukt Sprek, hadde jeg aldri funnet på å melde meg på Oslo Maraton, BirkenStafetten og Styrkeprøven som en del av Team Aktiv. Det å kjenne positiv smerte; at man er utmattet, støl og sliten i en kropp man trodde var ubrukelig, er en ubeskrivelig følelse!

Et lite tilbakeblikk på noe av det jeg har fått være med på i løpet av Sjukt Sprek sitt første trenings år:

  • Løp mine første 10 km under Oslo Maraton-12, etter bare å ha trent to økter før. Det var hardt men Daniele ‘dro’ og motiverte meg hele veien!
  • Gikk 10 km på ski under BirkenStafetten-13. Daniele hadde nesten aldri gått på ski før dette, så denne gangen var det jeg som dro Daniele! De pakket målområdet i det vi kom i mål…sist! Men vi fullførte!
  • Syklet Eidsvoll-Oslo under Styrkeprøven-13. Mange av oss debuterte på sitt første ritt. Mens jeg gråt meg gjennom de to siste mila og tenkte aldri mer, ville bla Johannes og Hans Sverre utfordre seg enda mer og sykle Lillehammer-Oslo neste år!
  • Deltok på Holmenkollstafetten-13 til minne for et av Sjukt Sprek sitt medlem, Astrid som også skulle ha deltatt på HK stafetten.
  • Fullførte Sjukt Sprek sitt første årlige mål (juni 2013): Å bestige Nord Europas høyeste fjell, Galdhøpiggen. Gikk hele veien opp til toppen med høydeskrekk og redsel for å falle, men sammen med Sjukt Sprek gjengen kom jeg meg opp og ned igjen!
  • Løp 10 km Oslos Maraton-13. Selv om det ikke var store forbedringer i tida fra i fjor, kjentes kroppen ganske så mye sterkere enn min første deltagelse.
  • Oslos Bratteste-13. Jeg vurderte å bryte underveis men klarte å kaste meg inn i mål denne gangen også!
Lene Birken
Den store styrkeprøven: Eidsvoll – Oslo
Uvirkelig bra!
Plutselig gjør jeg mange ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre!

Jeg, som aldri har trent, aldri har brydd meg om sport. Nå setter jeg meg mål og gjennomfører absolutt alle! Livet mitt er nytt, jeg prøver ting jeg vanligvis ikke tør eller tror jeg klarer, og gjennomfører med stil!

En helt vanvittig følelse av mestring! Samtidig ser jeg at vi har møtt en fantastisk gjeng. Jeg har alltid hatt fordommer mot kreftpasienter. Tenkte at treffene med andre kreftoverlevere dreide seg om å sitte å grine og snakke om døden.

Fordommene mine ble gjort til skamme! For en gjeng! Jeg blir så inspirert av sjukt sprekingene jeg trener med, den ukuelige stå på viljen smitter. Vi har gjort så mye flott sammen. Når jeg snakker om Sjukt Sprek med entusiasme i stemmen, ser jeg hvor mye det gir meg.

Jeg har fått en gave, livet, mestring, likesinnede, nye opplevelser, erfaringer.
Plutselig ser man hvor heldig man er. Tross alt, hadde ikke jeg hatt kreft, hadde ikke jeg hatt høydeskrekk på toppen av Galdhøpiggen!

Lene Paulsen Mattioli

Sjukt Sprek.no

Sjukt Sprek på FB

Les om Anniken som var med å starte opp Sjukt Sprek

Kommentarer

8 thoughts on “Fra sjuk til sjukt sprek!

  1. May Christin Engeli says:

    Flott skrevet! Fikk samme diagnose for 3 år siden og var da 34 år. Er fortsatt kreffri 7 inngrep og venter på 8. Jeg hadde heldigvis 3 barn og måtte fjerne alt. Har alltid trent, men nå klarer jeg ikke:-( kjenner følelsen av å ligge i sengen, med smerter hele tiden. Drømmer om å trene, løpe, gå lange skiturer. Blir vel min tur en dag! Du er tøff, motiverende:-) Stå på videre!

Legg igjen en kommentar