For ung til kreft

Jeg fikk diagnosen brystkreft juni 2010, 34 år gammel. Mor til Tobias, 5 år, samboer og jobbet som sykepleier i hjemmesykepleien.

Påsken 2010 skulle tilbringes på hytta på Beitostølen, det var Palmesøndag, jeg var så trøtt og sliten. Jeg lå rett ut på sofaen, småsov foran peisen. Plutselig var det som å få et slag i magen. jeg spratt opp og løp ut på utedoen. Svarte, hva er det som skjer. Blod, mye blod. Så gikk det opp for meg, jeg hadde akkurat hatt en spontanabort. Samboeren min og jeg reiste nedover til Drammen, etter en telefonsamtale med sykehuset. Tobias ble igjen sammen med besteforeldre. Jeg ble lagt inn på sykehuset og skulle gjennom en utskrapning dagen etter.

Sliten
Den påfølgende tiden var jeg trist og lei meg og fortsatt utrolig sliten, og benyttet enhver ledig stund på sofaen, men kunne ikke skjønne hvorfor jeg var konstant trøtt og sliten, ikke hjalp det å sove 12 timer i strekk heller. Jeg var like sliten.

Den 10. mai lå jeg på sofaen og så på tv. Plutselig gikk det en iling igjennom brystet mitt. Jeg tok meg automatisk til høyre bryst og kjente en kul. Stor og tydelig. Etter noen minutter fikk jeg samboeren min til å kjenne og ja han kjente den han også. Shit, hva i helvete var dette? Kunne det være? Nei, selvfølgelig var det ikke det. Jeg var jo så ung og ingen i familien hadde hatt det. Nei, det er sikkert ingenting å bekymre seg for.

Ingenting å bekymre seg for?
Jeg ringte til mora mi, hun er jo tross alt onkologisk sykepleier (kreftsykepleier). Som sagt så gjort. Mamma trodde jo selvfølgelig heller ikke at det var noe, men ba meg ringe legen tidlig dagen etter. Det gjorde jeg og fikk time samme dag. Jeg dro til legen min, som mente det var tett melkekanal, jeg hadde jo vært gravid, og han instruerte meg hvordan jeg skulle massere og legge varme omslag osv.

Nøyaktig en uke senere og etter mye massering, strakk jeg armene i været foran speilen og så en tydelig loddrett strek i huden. Jeg fikk panikk og ringte legen min igjen og fikk en hastetime. Igjen mente legen at det bare var tette kanaler og ingenting å bekymre seg for. Ikke hadde jeg noen brystkreft historie i familien heller. Ung var jeg. Barn hadde jeg fått, ammet hadde jeg gjordt. Hm ingenting som skulle tilsi at dette var noe skummelt. Men jeg fikk med meg en henvisning til mammografi og siden jeg hadde privat helseforsikring fikk jeg time to dager etter.

Å få svar tok tid
Mammografien ble tatt i Oslo, hvor de tydelig så en kul, 4,7 cm stor, og det ble tatt ultralyd og finnålsprøve. Med beskjed om å ringe tilbake en uke senere for å få svaret. En uke senere fikk jeg svar om at legen som skulle gi meg svaret var på ferie, men han var på plass to dager senere. Jeg ringte igjen og da var han på kurs, men jeg kunne ringe fastlegen min for han hadde også fått svaret. Det skulle vise seg at han var også på kurs. 12 dager etter mammografi fikk jeg telefonfra legen min, da jeg var på jobb i hjemmesykepleien. Jeg var kjørende i bilen. Jeg skjønte noe var galt siden HAN ringte meg. Husker ikke mye av den samtalen, men fikk med meg at jeg ble fortalt at jeg hadde kreft!

Senskader
Jeg har siden det vært igjennom 4 FEC 100, 2 Taxotere og 5 Taxol, operasjon hvor de fjernet hele høyre bryst, 25 strålinger og kjempet meg igjennom de fleste bivirkningene en kunne få pluss noen til…. Det var så ille at onkologen på Radiumen sendte inn rapport til dette stedet hvor de registrerer bivirkninger. På et tidspunkt hadde jeg så store skjelettsmerter at jeg ikke klarte å gå. Jeg måtte bli bært til og fra toalettet, og morfin var det eneste som tok smertetoppene.

Blogg hjalp meg
Etter første cellegift ble jeg lagt på isolat, på Lillehammer sykehus med neutropen feber. Jeg fikk feber da jeg var på hytta der oppe. Kjedet vettet av meg og startet bloggen min, og den har virkelig hjulpet meg igjennom tøffe tider. Både sykdomsmessig og på andre arenaer hvor det stormet til tider. Der fikk jeg støtte, klapp på skulderen og heia rop. Til tider helt nødvendig for meg.

Samtidig som jeg så på bloggingen som et sted hvor jeg kunne » spy» ut frustrasjon, skrive ned alt og legge ved bilder av alt jeg gikk igjennom så slapp jeg også å gå rundt å huske på hvem jeg hadde oppdatert, hva som hadde skjedd, resultater, hva legen hadde sagt osv. Og ikke minst hadde jeg et dokument som var og er tilgjengelig for tilbakeblikk, for sønnen min. Om han noen gang kommer til å lure på hva I all verden var det han var en del av. Hva var egentlig dette «sirkuset?»

Mange henvendelser
Bloggingen gikk over all forventning med mange følgere og en hel masse gode tilbakemeldinger. Det var tider hvor det var rundt 1500 lesere hver dag. Det haglet inn med mailer, sms’r, Facebook meldinger og venneforespørsler, radiointervjuer, reportasje i Dagbladet, reportasje i Norsk ukeblad, demonstrasjon foran Stortinget med påfølgende blotting for å få redusert ventetiden på rekonstruksjon, fotoshoot.

Fotobevis
Også et Fotograf-prosjekt, som endte med at hun som fulgte meg  var med på diverse ting og tang. Som cellegift på Radiumen, benmargsprøver, operasjon, hjemmesituasjon etc. etc. Hun har dokumentert det meste og bildene er fantastiske. Noe jeg setter stor stor pris på, og så har jeg fått flotte bilder av en forgiftet, amputert og brent kropp. Jeg er jo fortsatt flott, det er det ikke noe eller noen som kan få ødelegge…Javel, så er den ikke slik den var eller skulle ha vært, men den er beviset på at livet ikke er for pyser….

En uke etter operasjonen januar 2011 gjorde mannen min det slutt med meg, fordi han ville ha et liv. Han orket ikke mer. Greit for han og si, som hadde et valg. Men snakk om å sparke noen som ligger nede….herregud….hva med å svelge noen kameler og være en støtte når det virkelig gjelder. Vi hadde tross alt en sønn sammen og 8 år bak oss. Jaja…. Hva kan man si??? Jeg har klart meg utmerket, hvis ikke bedre. Stortrives alene og har kun meg selv, og Tobias da, å ta hensyn til.

Samlivsbrudd og energi
Med bruddet kom jo selvfølgelig delt omsorg om sønnen også, 50/50 ble løsningen og til og begynne med synes jeg det var helt forferdelig å ikke se eller være med sønnen min på en hel uke, men fant fort nok ut at jeg ikke hadde hatt energi til å ha han 100% av tiden, så jeg satte pris på ukene alene. Da kunne jeg bare ta hensyn til meg og ta vare på energien min, legge meg på sofaen når det var det eneste jeg kunne. Etterhvert begynte energilageret å bli større og større; jeg hadde mer å gå på.

NAV ville ha meg i gang
I følge NAV var det høyt på tide å begynne å jobbe igjen. Behandlingsopplegget var jo avsluttet. Og dessuten var det jo gått x-antall uker, så ingen grunn til å sitte hjemme å henge med geipen for ikke å snakke om hvor godt man så ut. «Laaaaangt» hår hadde man fått igjen også, nei og nei. Bare velstand, så opp og hopp….jobben kaller. Var det kreft jeg hadde hatt eller hadde jeg brukket lårhalsen?? Samma det. Her følger vi samme regler og rammer. Sykemeldt et år sa du, ja da er det over på AAP og du får bare 66% av lønnen din.

Det skal ikke være lett å vende tilbake til livet; et liv som gjerne vil leves og ikke streve etter å overleve. Siden jeg hadde hatt en graviditet med mye kvalme, så var jeg jo blitt sykemeldt på grunn av det, så mistet jeg barnet og sørget over det og så ble det konstatert kreft. Da var det gått maaaaange uker med sykemelding allerede og ikke tro at NAV skiller på graviditet og kreft. Du starter ikke på scratch med ny sykemeldingsdato når en slik alvorlig og laaaangvarig diagnose inntreffer.

Arbeidsevne?
Neida, så før jeg var ferdig med cellegiftkurene ramlet det et brev ned i postkassa fra NAV. Om at jeg hadde vært sykemeldt så og så lenge og det var på tide å begynne å tenke på fremtiden og når jeg skulle tilbake i jobb. Jeg måtte fylle ut skjemaer vedrørende arbeidsevne etc. Jeg som faen ikke klarte å gå en gang, men måtte bæres. Hvordan visste jeg hva slags arbeidsevne jeg ville ha. Ikke visste jeg om jeg kunne klare å løpe rundt som sykepleier i hjemmesykepleien igjen. Provoserende….JA, mildt sagt!!!!

Det tok ikke lang tid før jeg var over på AAP. Nå hadde jeg nesten ikke penger heller. For dette var jo ikke 66% av min sykepleierlønn, neida…men min studentlønn, siden jeg hadde klart å få diagnosen etter 10 måneder i arbeid som sykepleier. Da tok de utgangspunktet i mine tre siste år og det beste ut av det. Og det viste seg at jeg har klart å tjene 274000,- mens jeg gikk fulltid på skolen, med en liten sønn. Så da er det bare å regne ut selv!!!

Rigid system
Der satt jeg, full av kreft, men under behandling. Gikk gjennom et samlivsbrudd og måtte flytte. Hvordan i alle dager skulle jeg klare meg ? Jeg ringte å kranglet med NAV, kunne bekrefte at jeg hadde 100% stilling å gå tilbake til, min nåværende lønn etc, samt at sykepleierforbundet talte min sak. Men, nei…til ingen nytte….fytte helvete for et rigid system.

Jeg spurte om de var interessert i å ha ei dame med kreft som måtte banke på døra til sosialen, på samvittigheten. Svaret var bare «Du tjener litt for mye til å få hjelp fra sosialen.» Noe så arrogant og uempatisk har jeg knapt nok vært borti. Fy faen. Så var dette en ny bekymring som måtte håndteres. Energi sa du…nei, ikke enda. Jeg var jo fullstendig utslitt etter en telefonsamtale om dagen med «hjelpeapparatet.»

Støtte fra familie og venner
Heldigvis har jeg familie og gode venner som støtter og hjelper. Jeg ble flink til å invitere meg ( og Tobias) på middag. Det ble faktisk lagt inn i budsjettet vårt. Jeg pantet flasker for å kjøpe melk og brød. HelseNorge på sitt beste…hurra!!!! Verdens beste land å bo i. Jeg hører dem sier det, men det gjelder ikke om du blir syk under utdanning, graviditet/barselpermisjon. Da blir du straffet, og ikke får du hjelp heller. Så for all del ikke bli syk, hvis du ikke har vært i full jobb minst ett år forut. Såpass må du jo klare å planlegge.

Tilbake i jobb
Jeg gikk tilbake til min jobb og begynte forsiktig, det skulle tilrettelegges på alle mulige måter og alle var veldig forståelsesfulle. Til å begynne med, men dette skled ut etterhvert og jeg ble satt til oppdrag som jeg ikke skulle ha og jeg merket at jeg ikke taklet kreftsyke mennesker, sytete mennesker eller damer som trengte hjelp til dusj, som bare hadde ett bryst. Heldigvis jobbet jeg i en IA bedrift, så de hjalp meg med å finne en annen løsning. Og løsningen ble tilsynsfører i fosterhjem/beredskapshjem. Her kunne jeg styre min egen hverdag og til og med jobbe hjemmefra. Etter ett år var jeg tilbake i 100% jobb.

Jeg husker at jeg stadig hørte av andre at de ville så gjerne tilbake til livet slik det engang var, bli som før osv. Jeg hang meg på den samme tankegangen og ble stadig skuffet når kropp og hodet ikke spilte på lag i det hele tatt. Hodet ville en ting og kroppen respondere helt annerledes og nok engang blir man skuffet. Håpet om å bli som før, sitt gamle jeg, orke like mye som før, gjøre de samme tingene som før man ble syk, slukner hver gang energien tok slutt, brått slutt.  Akkurat da man trodde man gjorde fremskritt….men nei….

Nye tanker
Vendepunktet og ny tankegang begynte å spire hos meg da jeg og min beste venninne var på hyttetur en helg, da jeg var ferdig med strålingene. Jeg lå rett ut på sofaen med armen rett ut til siden, åpne strålesår og et lass med saltvannskompresser på, for å kjøle ned.

Vi pratet og diskuterte og jeg beklaget meg over frustrasjonen om den evinnelige energien som uteble, eller som narret meg til stadighet. Fra å ha fult opp det ene øyeblikket til så å forsvinne helt det neste og hvordan jeg gledet meg til å bli akkurat som før. Bli » meg selv» igjen.

Gina, min venninne så på meg og sa » du skulle ikke heller bli kjent med den nye deg da?» Jeg bare kikket på henne. Tankene begynte å svirre rundt og vi diskuterte dette frem og tilbake. Plutselig gikk det opp for meg at dama hadde jo rett. Det er det klokeste jeg hadde hørt på lenge. Det er jo helt innlysende. Ingen kan bli seg selv fult og helt med denne erfaringen i bagasjen, det er jo ikke muuuuulig.

Nei, på tide å tak i det «nye» livet, akseptere det nye normale, som plutselig fraværende energi. Vel, sånn er det bare så da får en porsjonene og ta en ting av gangen og kanskje bare en ting pr.dag og heller øke etterhvert. Dårlig hukommelse. Jepp, det er et faktum så det er bare å være flittig bruker av «post-it» lapper og alliere seg med familie og venner, slik at de kan minne deg på cafe-besøk og andre avtaler.

Forandringer
En pupp og ikke to….tja, sånn kommer det til å være en stund fremover, men du ser jo bra ut med én også, det hadde nemlig en kompis fortalt meg. Det er jammen godt å høre, for et spørsmål hadde jeg stilt meg selv mange ganger. Når jeg begynner å date igjen, hva gjør jeg da? Når forteller man daten sin at man bare har en pupp? Og hvordan vil vedkommede reagere når halve overkroppen ramler med et dunk i gulvet når man har kommet så langt? Mange spørsmål. Dessuten kan du ha mye moro med løspupper….på fest eller andre anledninger.

Galgenhumor
For ikke å snakke om hvilket slagvåpen vi er i besittelse av til bruk i selvforsvar om uhellet virkelig skulle være ute. Tenk å få fart på BH’n med løspuppen inni….shit, det kan få hvem som helst til å se stjerner og planeter. Bruke galgenhumor og le av seg selv er helt essensielt…. For meg….herregud sååååå mye moro en kan ha det, det har iallefall jeg.

Tiden som fulgte ble jeg mer og mer bevisst på hva jeg ville bruke min tid og energi på. Det måtte gi meg noe, være meningsfylt for meg. Det kunne godt være fjas, men da var det fjas jeg ville ha. Ei venninne sa til meg «vi skal ut å samle minner, Cathrine»…. Og det har jeg tatt med meg videre, det er jo akkurat det livet er til for. Herregud, på høy tid å løsne på snippen, gi faen og gjøre det du vil….det som er riktig for deg. Hva andre mener og sier om det betyr ingenting….lev livet for deg selv. Etter at jeg begynte å leve etter dette har det virkelig begynt å skje ting….så mange dører som mer seg og for ikke å snakke om mye latter, opplevelser og ikke minst minner å ha med seg….

I september 2012 var jeg i Bergen på landsamlingen til «Brystkreftforeningen -under 40» og ble spurt om jeg ville være den nye lederen….. I forfjamselse, stolthet, begeistring, overraskelse og for å være tro mot meg selv og min nye leveregel…. Var det bare å si ja. Så da ble jeg det og sitter i 2 år. Så nå får jeg virkelig prøvd meg og få sett hva jeg duger til…. Jeg har ingen ledererfaring fra før….bare stor i kjeften og tøff på avstand….. Men herregud jeg har da kommet igjennom krefthelvete….da kommer jeg igjennom dette også…..med masse erfaring, nye opplevelser og minner…..og selvfølgelig masse latter, galgenhumor og galskap.

Cathrine Nomel

http://wwwcathrinenomel.blogspot.no

Kommentarer

4 thoughts on “For ung til kreft

  1. Cathrine Synnøve Nomél says:

    Ja, det kan du si… Utrolig hva man kommer seg igjennom når en må:) jeg kan nå fortelle at jeg har kommet lenger. Fikk samboer, selv med ett bryst og har nå rekonstruert et nytt.. Så har nå kløft igjen og to pupper… Yey

  2. Cathrine Synnøve Nomél says:

    Ja, det kan du si… Utrolig hva man kommer seg igjennom når en må:) jeg kan nå fortelle at jeg har kommet lenger. Fikk samboer, selv med ett bryst og har nå rekonstruert et nytt.. Så har nå kløft igjen og to pupper… Yey

Legg igjen en kommentar