Et siste farvel

Det er en ting jeg som pårørende/enkemann har tenkt mye på etter at kona mi gikk bort på grunn av kreft. Som den nærmeste pårørende klarte ikke jeg å se hvor det gikk før den siste uka som hun lå på sykehuset, der legene hadde stoppet behandlingen og hun hadde sluttet å ta til seg næring.

I denne situasjonen der nok alle som jobbet på avdelingen skjønte hvor dette gikk burde de ha oppfordret/snakket med meg om å ta et siste farvel.

Jeg har tenkt mye på dette i ettertid og skulle ønske at jeg hadde gjort dette. Men i den situasjonen som jeg var i, vi hadde to små barn ilag, og som trengte meg like mye og kanskje mere enn normalt var ikke dette i mine tanker.

Her skulle noen tatt seg tid til å fortelle meg at nå går det mot slutten og at jeg burde ta farvel før det var over.

Mitt beste råd:
Fagfolk som jobber med kreftpasienter og som ser at livet ebber ut for en pasient bør forklare de nærmeste hva som er i ferd med å skje. Forklar til pårørende at det kan være lurt at de får tatt et siste farvel.

Enkemann

Bildet er tatt på Filippinene fra en uforglemmelig tur vi hadde i lag med ungene i 2010, året før kona mi ble syk.

Kommentarer

2 thoughts on “Et siste farvel

  1. Ellen Næss says:

    Ja slik føler jeg også. Jeg skjønte det ikke før det var forsent, og ingen sa noe. Tvert imot så fikk vi et falskt håp hele tiden, om at de kunne klare å stoppe utviklingen. Og plutselig fikk vi vite at kreften hadde spredd seg til lever, lunger og alt som var. Og det skjedde så raskt at vi ikke lengre oppnådde kontakt. Jeg skulle gjerne ha visst det før som du sier.

Legg igjen en kommentar