Et nytt liv

Avgjørelsen ble tatt i februar 2014. Det var egentlig ikke et vanskelig valg, selv om det var vanskelig. Amputasjon ble et nødvendig onde, mitt eneste håp om stoppe den aggressive kreften som hadde innvadert kroppen min.

Utallige operasjoner og påfølgende strålebehandlinger hadde ikke klart å stoppe den. Håpet nå var at den ikke hadde spredd seg til andre organer. Jeg ble satt opp på petscan for å få sjekket ut det.

Midt i mars 2014 kom svaret på den, det var ingen tegn til spredning, heldigvis for meg.  Da kunne det være håp om å få stoppet den skumle sykdommen som jeg hadde slitt med i over to år. Legene ved Radiumhospitalet hadde forespurt seg verden rundt med håp om å finne en bedre løsning, men det eneste sikre, ville være å amputere beinet.

Livet mitt ble snudd på hodet igjen. Men fra å ha levd med en farlig og aggressiv krefttype, øynet jeg nå håp om å bli frisk. Det som nå skulle skje, var jeg ikke redd for. Dette hadde andre gjort før meg, og mange lever et godt liv selv om de mangler en arm eller et bein. Men det var likevel litt skummelt. Hvordan ville jeg takle å leve med bare ett bein? Jeg visste jo at det finnes proteser, men hadde ikke noe kjennskap hvordan det ville bli.

Dato for amputasjonen ble satt: 1. april 2014.  Den dagen ble starten på mitt nye liv. Et liv som ble endret drastisk på mange måter.  Jeg hadde en lang vei å gå med å tilpasse meg dette livet, et liv som kreftfri, og mine tanker gikk mest på at dette skulle og ville jeg klare.

Selmas nye hverdag
Et av mine «nye» bein i fjor sommer.

Jeg sier ikke at det er lett, og heller ikke at det ikke tar tid. Sykehusoppholdet og rehabiliteringen etterpå gikk på en måte greit, da har man hele tiden profesjonelle mennesker rundt seg, og alt er tilrettelagt. Det var når jeg kom hjem at jeg kjente at jeg hadde en lang vei å gå. Heldigvis hadde jeg mann og barn og flere familiemedlemmer som hjalp til med praktiske ting.

Det vanskeligste for meg nå, var nok å ta i mot hjelp fra andre.  For meg besto hverdagen av utprøving av protese og å lære å gå med den.  Mitt ønske nå var raskest mulig tilbake til et liv som frisk og hvor jeg kan gjøre de tinga som jeg gjorde før.

Jeg har deltatt på «gåskole» for benamputerte en dag i uken i mange måneder, der det var mye fokus på å se mulighetene og ikke begrensningene.

Det var en stor glede for meg den dagen jeg kunne spørre mitt barnebarn Øivind som da var 3 år, om jeg skulle hente han i barnehagen igjen, og han svarte litt tvilende:

Mormor du kan gå? Jeg svarte:ja, jeg kan gå,vennen min. Da sa han: ja for du har jo to beiner, mormor.

Det var et øyeblikk jeg kjente at det var godt å leve.

Det er godt å tenke på at jeg nå har vært kreftfri i 1,5 år. Jeg har så uendelig mye å være takknemlig for, en fin familie å være glad i, og jeg kan reise på turer og gjøre ting som jeg gjorde før sykdommen.

Ting tar litt lengre tid,  men jeg har jo den tiden. Amputasjonen var det beste som kunne skje, for med den ble jeg kvitt den aggressive kreften, og kan se framover og glede meg over hver ny dag.

Mine beste råd:

Snakk med andre, fortell at du har kreft. De fleste mennesker er redd for å spørre, og mange syns det er vanskelig. Men ikke press det på, dersom du skjønner at noen ikke vil høre det.

Vis hensyn og husk at ingen takler ting på samme måte.

Selma Kristin Pedersen

Les Selmas første innlegg: «En uventet beskjed»

Kommentarer

15 thoughts on “Et nytt liv

Legg igjen en kommentar