Et nummer i rekken

Jeg heter Gry, er 52 år og fikk diagnostisert endetarmskreft i 2009. 1. juni i år gikk jeg ut i 1 års permisjon for å bearbeide følelser og tanker rundt tiden som kreftpasient.

Jeg skrev dagbok i sykdomsperioden, som jeg tenkte dere skulle få lese et bitte lite utdrag fra. Det er fra den dagen jeg forstod at jeg hadde kreft, den første undersøkelsen på Diakonhjemmet sykehus. Jeg håper etter hvert å kunne dele hele dagboken i bearbeidet versjon i form av en bok. Derfor håper jeg dere leser dette lille utdraget og gi en kommentar på om dere tenker det er «liv laga» for mitt prosjekt.

Jeg skriver litt hver dag. Det er tøft. Det blir mange tårer, og skrivingen sender meg tilbake til de ekstremt tøffe dagene sommeren og høsten 2009. Men jeg føler at jeg har noe på gang. Noe som kan hjelpe de som sliter i dag. Klarer jeg det har jeg nådd målet mitt.

UTDRAG FRA DAGBOK 26.05.2009:

Jeg slipper heldigvis å sitte og vente så lenge. Jeg kommer inn til en hyggelig, kvinnelig lege. Jeg blir bedt om å gå inn i et lite avlukke, ta av meg benklærne og ta på meg en grusom bukse i papir med åpning bak. Hvor liten og ynkelig kan man føle seg? Men det skal bli verre enn som så.

Jeg legger meg i en stol, legen begynner å undersøke meg med hjelp av en sykepleier. Hun undersøker i ca 15 minutter, men det føles som en evighet.

Jeg skjønner at magefølelsen min stemmer, her er det noe som ikke er bra. Legen sier lite under undersøkelsen. Hun går ut av rommet, kommer straks tilbake med en ny lege – en kvinnelig overlege. Jeg kjenner igjen navnet hennes, det var hun som vurderte henvisningen min. Hun er rask og effektiv, hilser raskt på meg og stikker fingeren – slik jeg opplever det – ufint oppi baken min. Det gjør vondt. Både fysisk og psykisk. Og det er så stille i rommet. Altfor stille. Jeg blir livredd. Når hun undersøker meg blir hun litt «rar», gjør seg ferdig og sier: – Jeg vil konferere med Dr. Husby sier hun og går sin vei.

Jeg blir liggende med bena i været i 10 minutter og blir mer og mer panikkslagen. Jeg får så beskjed om å kle på meg og bli med inn på et annet undersøkelsesrom. Der var det på nytt av med benklærne, og jeg  får beskjed om å legge meg på siden på en undersøkelsesbenk. Etter noen minutter dukker Dr. Husby opp, jeg føler at han oser autoritet og mangel på medfølelse – jeg er bare et nummer i rekken.

Han sier han skal gjøre en sigmoideoscopi, det vil si han skal undersøke endetarmen og overgang endetarm/tykktarm. Han fører en slange med et kamera på oppover i tarmen, det gjør faktisk ikke vondt. Stemningen i rommet er spent slik jeg føler det, men nå er jeg så skrekkslagen og livredd at jeg klarer ikke å følge med eller tenke klart. Dr. Husby undersøker lenge og vel, han sier at han skal «ta med seg» en polypp som han har oppdaget oppe i endetarmen. Denne skal sendes til Ullevål sykehus for videre undersøkelse sier han. Jeg kler på meg igjen, får noe informasjon, den husker jeg ingenting av. Han vil at jeg skal ta en coloscopi – det er en undersøkelse av hele tykktarmen. Denne vil han at jeg skal ta uavhengig av prøveresultatet av polyppen. Jeg får time til coloscopi 18.06.2009.

Jeg går lammet og redd ut av poliklinikken og møter Ulf oppe i vestibylen. Her må jeg sette meg, Ulf ser med en gang at dette ikke gikk greit. «Dette er ikke bra» sier jeg, jeg orker ikke å si mer, og Ulf ser det han ser og forstår…..

Vi setter oss i bilen og kjører hjem. Jeg legger meg på sofaen i fosterstilling og tenker at nå skal jeg dø.

UTDRAG FERDIG

Mine beste råd:
Gi aldri opp håpet. Gir du opp har du tapt.

Bruk dine pårørende for hva de er verdt, og ikke glem dem oppi denne krigen. De har det like vondt som deg som er syk.

Det er lett å glemme de pårørende. Min mann sa en gang under min sykdom: – Hvorfor er det ingen som spør hvordan jeg har det?

Gry Linås

PS: Dr. Husby på Diakonhjemmet ble en veldig viktig person gjennom hele dagboken min, og vi har et utrolig godt pasient/lege-forhold den dag i dag. Jeg kunne ikke fått bedre lege, det var det  første besøket som var ekstremt sjokkartet.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar