Et liv på kanten

Jeg har det bra, men tror jeg er nær et sammenbrudd…

Lite visste jeg at «livet etterpå» som brystkreft overlever skulle bli sånn som dette. At det skulle gå så mye opp og ned på mitt mentale og fysiske plan. Jeg føler meg utrolig splittet. På den ene siden har jeg det veldig bra. På den andre siden er jeg utslitt, nedfor og lei meg.

Jeg er lei av å være redd, engstelig, sliten, asosial og bekymret. Jeg er bekymret for morgendagen, for økonomien, for at tenåringen skal ramle borti noe. Jeg er redd for å være alene og bli syk. Jeg er sliten av helseplagene jeg kjenner på hver dag, og veldig ofte når jeg er alene på kveldene og når jeg legger meg.

Hver dag tror jeg at jeg har hjerteinfarkt, blodpropper, spredning av kreft og pustebesvær…. Hver dag snakker jeg til meg selv, om at jeg må slutte, at det er innbilning, at disse «symptomene» har jeg kjent på mange ganger tidligere og at jeg lever fortsatt. Hver dag smiler jeg og later som at alt er ok….hvis noen spør. Jeg er kjempesliten av disse tankene og de fysiske «plagene» som oppstår på grunn av min egen frykt. Jeg trodde det skulle bli lettere etterhvert som tiden går, men for meg blir det bare verre og verre, og nå kjenner jeg meg nær et sammenbrudd.

Jeg vet det er mange med meg som sliter med forskjellige ting og tanker, som tar medisiner for det og som sikkert har god nytte av de. Jeg for min del tar ikke noe. Jeg leser alle pakningsvedlegg og er livredd for bivirkninger. Jeg tar knapt nok en Paracet. Det er utrolig slitsomt å få slike sperrer på alt mulig. Jeg har til og med tømt kjøleskap og fryser for mat, fordi jeg oppdaget at dørene ikke var helt lukket.

En dag jeg sto opp og skulle på jobb (jeg har en fantastisk jobb som sykepleier), så verket hele kroppen og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg avgårde på jobb. Jeg klarte det på et vis, men denne dagen sa det stopp. Kroppen sviktet og jeg klarte så vidt å løfte armene. Jeg fikk legetime og ble sykemeldt et par uker.  Jeg hadde høyt blodtrykk, var sykt stresset og hadde ufattelig mye indre uro…

Etter dette har jeg vært til og fra legen. Jeg har gått med 24-timers måling av blodtrykket, som ikke var til min fordel. Den målte hver time hele døgnet. Jeg skulle stoppe opp å slappe av når den satte i gang å måle, men i stedet ble jeg mer stresset og fikk enda høyere blodtrykk.

Jeg kjøpte eget blodtrykksapparat, la meg ned og målte… Helt perfekt jo! Helt til jeg tok målingen i sittende stilling…Grensen for medisinering er et trykk på 140/90. Jeg hadde trykk som var varierende innenfor både 40 og 90 tallet, men ikke under dessverre. Men hvorfor måtte jeg ta målingen på en strålende solskinnsdag hvor det var meningen at jeg skulle reise til Stavern og være med gode venner, le og ha det moro? Istedet ramlet jeg helt sammen, hjernen kokte av tankekjør som resulterte i at jeg krøllet meg sammen på sofaen og ble der.

Tankene gikk på farene ved å ha høyt blodtrykk, muligheten for å få blodpropp eller hjerneslag. Legens tabletter for høyt blodtrykk lå foran meg, men jeg turte ikke ta de… Denne redselen og frykten tok overhånd og jeg kan ikke huske sist jeg gråt så mye av frustrasjon og fortvilelse for at denne angsten tar fra meg hverdagen.

Jeg vet jeg trenger hjelp nå, få sortert tanker og finne redskaper som hjelper meg igjennom tunge dager, men det tar tid å få time og få satt i gang med dette så først må jeg få orden på blodtrykket før jeg får hjerteinfarkt eller slag.

På tunge dager savner jeg å ha noen hos meg, som kan holde rundt meg og støtte meg slik at jeg kommer igjennom det fortere og kan ha færre slike  episoder. Men tanken på ny kjæreste har jeg mistet troen på. Selvtilliten min er helt borte på det området.

Tanken på å møte nye menn og date er fjern. Hvorfor skulle noen menn ville synes at jeg er ok. Med mine utfordringer, historie, arr over hele kroppen…Tanken på å møte opp for å treffe en ny fyr, for så å bli disset, dumpa, bli sett rart på….Nei takk, det er jeg ikke sterk nok til å håndtere nå. Samtidig så er tanken på å være alene resten av livet ikke spesielt fristende heller.

Gud vet hvor dette vil ende. Jeg skulle ønske noen bare kunne dukke opp å ta meg med storm, og måtte alle mine plager, angster og dustete tanker bare forsvinne. Da hadde jeg blitt lykkelig da.

Det som irriterer meg aller mest er at alle disse plagene mine har oppstått som et resultat av den helvetes kreften og den tiden jeg var igjennom sykdommen. Akkurat som om ikke kreft er nok i seg selv, så skal du f… meg slite med plager, skader og bivirkninger i årene etter også, eller kanskje for resten av livet… Hvem vet?

Cathrine Nomél

Fra Cathrines blogg «Brystkreft – hele familiens kamp!!»

Les Cathrines første innlegg på Kreftkamp i 2013

Kommentarer

Legg igjen en kommentar