Vakker uten hår?

Jeg er en jente på nå 38 år, for et år siden fikk jeg kreft for andre gang. Denne gangen var det brystkreft som rammet meg… og så meg da… jeg som hadde så fine pupper.

Livet var lett. Jeg var aktiv og trente  fem dager i uken.  Hadde en kropp jeg endelig etter mange år hadde blitt fornøyd med, fint hår som jeg brukte mye penger på. Og ja, to pupper som kledde både bikini og kjoler.

Og så ble jeg syk…Rett før jul satt jeg på venterommet på Lillehammer sykehus. Julemusikken spilte og pepperkakene lå fristende ved siden av meg. Men jeg hadde en uggen følelse av at jeg var syk. For høsten hadde vært vanskelig, mye smerter og lite energi. Plutselig slår sykepleieren av musikken. Og ber meg komme inn. Der sitter det fire mennesker som ikke så glade ut… Klumpen i magen vokste og angsten ble større.  Jeg beklager, men du har brystkreft sier legen… Jeg blir helt nummen, jeg tenker «Åh nei, jeg som har kjøpt meg stroppeløs kjole».

Tankekaos
Ja tenk det… jeg tenkte på det midt i kaoset….Selvsagt tenkte jeg også «Nå kommer jeg til å dø fra jentene mine», men er man jente så er det lov å tenke at man blir lei seg for at man plutselig mister endel av det som viser at vi er jenter.

Tre operasjoner senere starter cellegift behandlinger. Jeg har aldri brukt så mye tid på fine klær og sminke. For selv om kreften ettervert både tok pupper og håret mitt hadde jeg behov for å se fin ut, og føle meg frisk eller normal om du vil.

Jeg ser på bilder fra behandlingen og tenker at jeg måtte være blind…He-he, jeg trodde jeg hadde farge i kinnene, men jeg var blek som en fiskepudding.

Tiden går og jeg nyter de små tingene. De gode menneskene i mitt liv, de fine sangene på konserter,  fine skiturer i påsken. Selv om jeg var sliten så var fjellet og sola min rekreasjon.

Leve livet nå
Jeg smilte mere enn jeg noen gang hadde gjort.  Tenk det… Syk og tankene om at dette kunne bety slutten gjorde at jeg begynte å leve. Livet er her og nå, og tross blank skalle og en pupp mindre likte jeg meg selv. Jeg så at uten sminke, push-up bh og hårvoks, så var jeg en pen jente med fine tenner og øyne som viser hvem jeg er: ærlig, snill og god.

Andre som ikke er syke kan sette på seg sin «fasade». Men jeg kunne ikke det, jeg måtte se hele meg – selv om det manglet noe. Og vet dere – hele meg er egentlig en av de sterkeste jeg kjenner.  Jeg liker meg selv. Er det lov å si det i dag? Jeg velger allikevel å si det, å like seg selv handler om å se seg selv, og gi seg selv det man selv trenger.

Jeg fikk parykk når håret forsvant, men den har blitt brukt minimalt. Hvorfor føle meg som en bedrager? Jeg brukte den kun når jeg trengte ett pusterom fra meg selv og når jeg ikke ønsket at andre skulle se jeg var syk. For alle har vi sett blikkene folk sender deg når de ser du er syk. Jeg hadde lyst til å rope ut … «Jeg er her …ikke se på kreften som har tatt plass i min kropp».

Merket kropp
Første gang jeg fikk kreft var i 2009. Da fikk jeg føflekkreft. Med føflekkreften forsvant en stor bit av låret mitt og angsten for å gå i bikini satte seg fast. Det tok mange år før jeg turde det.

Merkelig dette at når man tror at man skal føle seg helt dritt så føler man seg fri.  Fri til å Være seg selv, fri til å
leve!

Vakker inni- og utenpå
Nå et år etter, står en ny jul for dør, hva nå tenker jeg….Jeg har lært, så jeg har kjøpt paljettkjole, for jeg skal skinne like mye utenpå som inni. Håret har begynt å komme, guttekort, men det spiller ingen rolle.  Jeg har fett hår…jeg har hår! Det er en milepæl.

Hva er vakkert og hvem avgjør dette? Jeg drister meg til å si at det er JEG som avgjør det. Jeg er viktig, jeg betyr noe og jeg er vakker akkurat som jeg er. Når øynene og jenta mangler hår, så når smilet helt opp.

Jeg har selvsagt hatt vanskelige stunder, det er en del av livet. Man kan ikke gå gjennom slike ting uten å sørge og føle seg fortapt, men JEG har ikke hatt vanskelige dager og uker, kun stunder og øyeblikk. For livet er akkurat det, øyeblikk av glede, sorg og takk for det livet jeg har.  Jeg tror smil kan redde verden, det reddet iallfall meg.

Så får ferden videre vise hvordan dette går. Jeg jobber fortsatt med å bli trygg på at jeg får se mine døtre gifte seg. Men uansett hva som har skjedd, vet jeg at jeg har levd og opplevd og lært mye om meg selv.

Jeg er unik akkurat som du er og alle er vi vakre uansett hvordan vi ser ut – friske eller syke.

Håret forsvant og pupper ligger i en pose ett eller annet sted, men JEG dukket opp. Bak alt dette var det en jente som bare lever og smiler seg gjennom tårene . Livet er herlig ♡

Mitt beste råd:

Livet er til for å leves, nyt det og husk å smile. For å smile er den beste medisinen som finnes!

Heidi Rønning

Kommentarer

22 thoughts on “Vakker uten hår?

  1. Bente Mathilde Schlytter says:

    Hei, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er utrolig for en kraft vi besitter når livet viser seg fra en tøffere side. Jeg har bestandig vært opptatt av hvor viktig latteren er og sang har vært en viktig del for meg. Det som overrasket meg selv, når kreftdiagnosen var et faktum, var den dype gleden jeg følte for hver dag jeg fikk nyte. Jeg syns ikke jeg hadde tid til å kaste bort livet på å deppe. Da var det bedre med en dose positiv galskap. Noen kan kanskje kalle det livsløgn, men det hjalp meg – og mine omgivelser, som igjen ble mer åpne i sin kommunikasjon med meg. God jul til deg og du var helt fantastisk i paljettkjolen din

  2. Tone Kind Brekke says:

    Jeg blir så glad når du klarer å se det på den måten og gjør det du gjør 🙂 Mange av oss har vært heldige og får troen på at det skal gå bra. Likevel, jeg er imponert over den måten du klarer det på, flotte Heidi! Lykke til videre og jeg ønsker deg en fredelig, fin jul og et riktig godt nytt år. 🙂

Legg igjen en kommentar