Er jeg en vinner?

Lykke, fighter, overlever, vinnere, tapere, ja mange ord bruker de på denne sykdommen. I en kamp er det noen som vinner og noen som taper.

Mange jeg kjenner har tapt, eller hvis vi skal si det som det er – de har dødd. Men mange er vi som har overlevd, og tro nå ikke at jeg ikke er glad i livet og glad for å kunne si at jeg overlevde. Alikevel sitter jeg her i slutten av november, og lurer på om jeg egentlig er en vinner?

Medisiner, cellegift, operasjoner og smerter har det vært mye av de siste tre årene. For å være presis, åtte kurer med cellegift så sterke at man kjenner at man dør sakte, men sikkert i det man får den. Medisiner som skal hindre tilbakefall som gjør min 40 år unge spreke kropp til en 90 år gammel dame sin. Smerter som sitter i hver en muskel og ledd, og gjør at jeg må bruke sterke smertestillende medisiner for å fungere. En mage som er helt ødelagt av all den giften vi må ta for å ha best odds for å bli friske. 15 operasjoner for å fjerne kreft, for å rekonstruere etter kreft og for å sjekke om kreften nok en gang har fått innpass i min kropp. Hva er det egentlig jeg skal være så utrolig lykkelig for? Jeg bare lurer.

Alle ønsker seg nye ski, eller fine diamanter til jul. Jeg ønsker meg kun en ting, og det er å være frisk. De siste tre årene har desember betydd nye operasjoner, nye redsler og tanker. Og nå må jeg legges under kniven igjen for å se om jeg er frisk. Hva om jeg ikke er det? Hva om flaksen min er slutt? For det føles nemlig som uflaks at jeg ble syk, så da må jeg vel stole på flaksen min denne gangen.

Jeg var skikkelig julejente tidligere, og jeg gledet meg til jul som snekker Andersen i fortellingen. Jeg pyntet, bakte, pakket inn gaver og kjente gleden ved å skulle starte et nytt år. Men julen 2013 endret dette, og jeg begynte å grue meg. Jeg ble lei meg og redd for at dette var den siste julen jeg skulle oppleve. Jeg begynte å leve begrenset, og jeg klarte kun å tenke noen uker frem i tid. Så hvorfor skal jeg være så glad for at jeg overlevde? Jeg bare lurer.

Legene og helsevesenet gjør det de kan, med de kunnskapene de har. De gir den medisinen og den giften de mener er best for alle. Men hva om det er for lite for meg? Eller hva om jeg har fått for mye? Jeg skulle så gjerne ha visst hva som var riktig for akkurat min kropp.

Vet du hvordan det er å stå opp hver morgen og å lure på om dette blir en bra dag? Jeg gjør det, men en ser det ikke på meg. For jeg er en overlever vet du, jeg har vunnet. Jeg trener seks dager i uka, og jeg er vel det man kan kalle fit, for det er jo så populært om dagen.  Jeg poster bilder på facebook og instagram, og jeg smiler og er sterk. Men hva skal jeg være så glad for? Jeg bare lurer.

I en perfekt verden kunne jeg valgt å vite hva som best for meg, og ikke kun stole på den medisinen jeg har fått. Legene sier den er den beste for de fleste, men jeg er ikke de fleste – jeg er meg. I en perfekt verden kunne jeg med sikkerhet si at dette hadde hjulpet, og at jeg får se ungene mine vokse opp. Men hva har jeg gitt de? Jeg har gitt de mye – fine øyne, omsorg, men jeg har også gitt de dårligere odds. De kan lettere få kreft nå som jeg har hatt det, og jeg skulle så gjerne ønske at jeg heller ga de plattfot og nærsynthet. Men dette er da min hverdag, og ungene mine må lære seg å leve med denne frykten.

Folk stresser rundt og tenker på hvilke gaver de skal kjøpe, at ribben er perfekt og at julekroppen 2016 sitter.  Jeg tenker at gaver er gøy, men kvalitetstid med de du er glad i teller mer. Jeg tenker at det er mange som ikke har mat,  så om ribben ikke er perfekt – du har i alle fall mat. Og jeg tenker at julekroppen 2016 er for meg et helårsprosjekt. Jeg holder kroppen i form for å overleve, for å kunne stå opp av senga og for å kunne leve videre når jeg nå først har overlevd denne sykdommen.

Hvem vet hvor gamle vi blir? Jeg har valgt livet, jeg har valgt min egen lykke og jeg har valgt å smile og nyte de gode tingene i mitt liv. Jeg velger meg!

Så hvorfor skal jeg være så lykkelig for å overleve? Jeg er ikke det,men jeg er her. Jeg kan se mine barn smile og le, jeg kan jobbe og bidra til felleskapet, jeg kan ha på meg en fin kjole som passer perfekt for jeg er fit og ikke minst kan jeg leve i Norge. Et land som gir meg disse mulighetene og samtidig medisiner som mest sannsynlig vil holde meg frisk til jeg er 90 år i alder, ikke bare i kroppen.

Jeg har vunnet. Er det ikke det vi alle vil? Jeg bare lurer.

En varm hilsen fra

Heidi Rønning

Kommentarer

Legg igjen en kommentar