En solskinnshistorie

Det er nå ett år siden jeg ble operert for livmorhalskreft ved Radiumhospitalet, og jeg kan se tilbake på ett år som har vært vanskelig på mange måter. Samtidig, celleprøven reddet livet mitt, og livet begynner å smile tilbake!

Jeg deler min historie i håp om att det får flere kvinner til å møte opp til regelmessig celleprøve.

Celleforandring – hva nå?
Jeg har fulgt opp celleprøver hos fastlege hvert 3. år som anbefalt. Sommeren 2014 fikk jeg på nytt påminnelsesbrev i posten, og bestilte time hos fastlege. Svaret skulle komme etter ca. 14 dager. Jeg tenkte ikke noe mer over det, reiste på ferie til Kreta og hadde noen alderles nydelige og avslappende dager. Lite visste jeg da om hva som ventet meg.

Samme dag som jeg kom hjem fra Kreta, hadde jeg fått brev fra fastlege om at det var påvist celleforandringer og jeg var henvist til gynekologisk polilklinikk på mitt lokale sykehus. Brev med innkallelse dit lå også i postkassen. Når man får en slik beskjed begynner mange tanker å rulle i hodet: Hva betyr celleforandringer? Har jeg kreft? Hva slags undersøkelser må jeg gjennom? Om jeg har kreft, vil jeg noensinne kunne få barn?Jeg var bare 30 år, og hadde livet planlagt. Kom dette til å endre meg? Var alle tankene unødvendige bekymringer? All energi oppspart på en uke i syden gikk fra 100 til 0 på 1 minutt.

Utredning
Første ledd i utredningen var på mitt lokale sykehus ved gynekologisk poliklinikk. Det ble tatt HPV test, kolposkopi og vevsprøver fra livmorhalsen. Legen sa jeg ville få svar på prøvene først etter 6-8 uker. Men allerede etter bare tre uker ringer legen fra sykehuset. Hun forteller at de allerede nå ser kreftceller, og at de på bakgrunn av dette vil henvise meg til Radiumhospitalet for videre undersøkelser.

To timer senere sitter jeg på ett møterom og snakker med legen. Du sitter plutselig i en boble du føler er en drøm, og vil helst stikke hull i boblen og rope at nå vil jeg våkne fra dette marerittet. Jeg husker det meste som ble sagt under møtet med legen, men ordet som brant seg fast var kreft. Jeg hadde fått kreft. Legen forklarte meg mulige videre forløp og jeg fikk stillt alle spørsmål jeg lurte på.

Mitt første møte med Radiumhospitalet
Etter jeg fikk beskjeden om at det var oppdaget kreftceller i prøvene som var tatt, gikk alt veldig fort. Det skal sies, jeg følte meg fra første stund trygg. Alt ble tatt veldig på alvor, og jeg ble nøye undersøkt. Jeg var først på CT av lunger, bekken og mage på mitt lokalsykehus.

Plutselig stod jeg utenfor Radiumhospitalet. Her fortsatte utredningen i form av mer blodprøver, MR, gynekologisk undersøkelse i narkose osv. Resultat viste positiv HPV test, men alle prøver og bilder ga ingen holdepunkter for spredning, og jeg fikk diagnosen Livmorhalskreft stadium I A II. Dette vil si at svulsten kun var lokalisert til livmorhalsen.Med informasjonen jeg frem til nå hadde fått, skjønte jeg og håpet jeg at dette ville ende bra.

Operasjon
Jeg har et sterkt ønske om å en gang kunne få barn, og gjennomgikk fertilitetsbevarende kirurgi. Dette betyr at jeg har beholdt livmor, men fjernet store deler av livmorhalsen. De festet også et slags bånd,cerclage, omkring gjenværende del av livmorhalsen. Som betyr at jeg kan bli gravid på normal måte, men at barnet må forløses med keisersnitt. Det ble også fjernet 21 lymfeknuter i og rundt bekkenområdet for å være på den sikre siden. Operasjonen ble utført via kikkhullskirurgi.

Tiden etterpå
Jeg var kjempeheldig og slapp unna med «bare» en operasjon. Jeg slapp cellegift og strålebehandlinger. Jeg slet likevel både fysisk og psykisk i uker, for å ikke si måneder etter operasjonen. Jeg var trøtt og sliten og opplevde angstanfall som førte til noen turer på legevakten. Klarte ikke å konsentrere meg og strevde med å komme meg tilbake i jobb. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg strevde sånn? Jeg var jo erklært frisk! Jeg skjønte det ikke selv før en venninne sa det til meg; «Du har fatigue, Marit», og det er normalt å oppleve etter en slik prosess. Jeg slet lenge med å godta dette. Jeg følte dårlig samvittighet ovenfor de som faktisk måtte gjennom etterbehandlinger, fordi der satt jeg og klagde enda jeg var frisk. Tiden jeg brukte på å sakte, men sikkert jobbe meg tilbake i full stilling var lang,men nødvendig. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk lov å bruke tiden jeg trengte.

Jeg lærte at enhver kreftkamp er en kreftkamp. Jeg vant min!!

Mine beste råd:
Det høres klisjeaktig ut, men man får etter å gjennomgått noe slikt et annet syn på livet. Man er mye mer takknemlig for ting som man før så på som en selvfølgelighet. Jeg husker godt dagen etter operasjonen min og første gangen jeg satte meg opp på sengekanten. Jeg satt der og så ut av vinduet fra Radiumhospitalet og følte meg så alene. Plutselig kommer sola opp og frem, og skinner rett på meg. Tårene bare rant. Det jeg følte var takknemlighet.

Min kreftkamp er en solskinnshistorie i motsetning til andre historier.  Men det er så superviktig å få frem att det kan gå bra, selv om man får en kjempeskummel diagnose. Jeg var kjempeheldig. Jeg er helt sikker på at celleprøven reddet livet mitt, det reddet også muligheten til å kunne få barn siden kreften ble oppdaget på et så tidlig tidspunkt. Jeg feiret nå ett år som kreftfri, og går kun til kontroller hver 3. måned på Radiumhospitalet.

Jeg har på grunn av mine opplevelser med kreftsykdommen, men også av andre grunner som har skjedd det det siste halve året, gått til psykolog. Dette har hjulpet meg veldig. Både i forhold til å takle angstanfall, men også i forhold til å få meg til å innse at jeg har rett til å kjenne på fatigue. Jeg forteller også dette fordi jeg mener det er viktig å frem at det er normalt å kunne oppleve fatigue og angst etter kreftsykdom som kun er behandlet med kirurgi.

Nå smiler livet endelig tilbake! For tre måneder siden kjøpte jeg meg min første leilighet og har akkurat flyttet inn. Jeg ser fremover, og gleder meg til starten på resten av mitt liv!!

Celleprøven tas hos fastlege eller hos gynekolog og blir tatt i forbindelse med en underlivsundersøkelse. Undersøkelsen tar noen få minutter, og kan være forbundet med noe ubehag, men det er en liten kostnad hvis celleprøven avdekker celleforandringer som kan være forstadier til kreft.

Jeg har gjennom hele forløpet vært åpen om sykdommen til både familie, venner og kollegaer, og håper ved å dele min historie her at flere kvinner følger opp celleprøven hver gang de får påminnelse fra kreftregisteret.

Marit Saur

Kommentarer

13 thoughts on “En solskinnshistorie

  1. Marianne Storli says:

    Så flott at du deler! Jeg fikk samme diagnose for snart tre år siden, men hadde intensive behandlinger med både cellegift og stråling. Jeg har også delt min historie her. Etter diagnosen har jeg kjent på både angst, usikkerhet, lymfeødem og fatigue, men er nå 100% frisk og i 100% jobb
    Masse lykke til videre Marit

  2. Marit Saur says:

    Så bra att du er 100 % frisk igjen, og i jobb!! 🙂 Jeg har lest historien din tdiligere. Og det var etter å ha lest alle dere andre sine historier her inne att jeg bestemte meg for att det vil jeg også!!Nå ut til flest mulig med buskapet som er så viktig. Masse lykke til videre selv Marianne 🙂

Legg igjen en kommentar