En av mange

Mammografi fant en flekk på mitt venstre bryst. Jeg måtte ta prøve, for så vente på resultatet. Dette var oktober 2011.

Jeg fikk beskjed om å komme til sykehuset for å ta en prat. Jeg gikk fra jobb til HUS (Haukeland universitetssykehus) og tenkte enten er det kreft eller så er det det ikke. Jeg hadde ingen med meg.

“Hva tror du det er spurte legen?” Når du sier det slik sa jeg så er det sikkert kreft svarte jeg og det bekreftet han. Ok, tenkte jeg, Så spurte legen om det var noe jeg ville spørre om? Nei sa jeg, her er det kun en ting som gjelder “få time for operasjon og få faenskapet ut. Jeg vet nok,  jeg vet hva jeg må igjennom.” Sykesøsteren tok meg med, satt opp time, og så var vi i gang.

Jeg gikk på jobb, ringte til min familie og jobbet videre. Jeg ble operert 3 november.Det siste jeg sa til de som stod klar i operasjonsteamet var: “IKKE SNURP MEG SAMMEN” – noe de heller ikke gjorde.

Jeg fikk åtte cellegiftkurer og 25 strålinger. Jeg barberte av meg håret og 3. juledag 2011 kjøpte jeg meg seks forskjellige parykker som gjorde livet verd å leve.

Tøft for familien
Under hele tiden har jeg vært positiv. Familien tok det verre enn meg. Jeg ga beskjed “ikke spør meg om hvordan det går, det forteller jeg selv, dersom jeg har behov”.

Min mann spurte meg under hele tiden,hver morgen: -Hvordan er formen i dag? Og jeg svart “Bedre enn i går….” Det som har vært det beste for meg er at jeg har vært positiv hele tiden, jeg syntes ikke synd på meg selv, jeg sutret aldri. Kun en dag da jeg ikke klarte å komme meg opp.

Erfaringene mine får mine kunder glede av. De som nå er i samme situasjon. Jeg undersøkte mye i den tiden, og fant ut hvordan jeg skulle forholde meg for å unngå strålingskader.

Tok styring
Jeg styrte min egen arbeidsituasjon, jeg gikk på jobb og styrte % andelen selv etterhvert. For meg var det viktig ikke å sitte hjemme, men komme meg ut blant mennesker og være åpen om sykdommen. Det hjelper.

Når jeg fikk cellegiften tok jeg med meg min PC, surfet og slappet av. I ettertid,så har det gått opp for meg at jeg faktisk har vært igjennom noe. Jeg sier til alle som spør “Jeg kan ikke gjøre noe som helst. Jeg gjør det beste ut av alt. Lev livet, kos deg – en vet ikke hva morgendagen bringer. Det er alltid noen som har det verre. Det er mye som har skjedd med kroppen, men det kan trenes opp. Tenk positivt!

Dette er en kortversjon og det er mye mer jeg kunne fortalt. Det verste jeg faktisk opplevde det var møtet med NAV. Der skal en være frisk og sterk, meget sterk, for å få hjelp. Noe jeg fikk oppleve til de grader, men det er en annen historie…

Mine beste råd:

  • Spør og grav – ikke ta NEI for ett svar.
  • Tenk positivt, se fremover, det er lys i tunnelen.
  • Finn ut hva du må spise, for ikke å få stopp i behandlingen.
  • Husk å leve som vanlig, så langt du klarer.
  • Få på deg klær, pynt deg, du behøver ikke å gå rundt med et utseende som sier “jeg har kreft” – dersom du klarer det.

Ingrid Ingebrigtsen

Kommentarer

15 thoughts on “En av mange

  1. Anna Lisa Vikse says:

    Ingrid . Flott å er helt enig i din tankegang. Du har et godt pågangsmot å det er kjempefint. Å så kan du nyte livet i syden også. Viktigt det. Masse klemmer fra meg. Blei helt rørt <3<3

Legg igjen en kommentar