Du skal leve

Jeg husker godt den dagen jeg fikk kreftdiagnosen. Det var i slutten av februar 2016. Kjæresten og barna mine var på vinterferie. Jeg dro hjem fra legen etter en lengre samtale.

Inne på badet hjemme, så jeg meg selv i speilet. En vanlig mann på 43 år. Hvorfor meg? Hva har jeg gjort feil? En blanding av frykt og sinne tårnet seg opp i kroppen, og tårene rant nedover kinnet.” Du skal leve”, sa jeg til speilet. Det tok meg ett år å finne en vei. En måte å leve på igjen.

Det ble et annerledes år med mange dårlige beskjeder og mye usikkerhet. Legene fant ut at jeg har to kreftformer. En hendelse kan snu opp-ned på tilværelsen og det er fortsatt mye usikkerhet, fordi jeg er i livsforlengende behandling. Men gjennom dette året, så har jeg samtidig fått et nytt perspektiv. Jeg har lært meg å sette pris på livet som det er – her og nå. Det har gjort veien lettere – og det er rart å si det, men jeg er mer glad i livet nå enn noen gang.

Mye i livet styres av små valg vi gjør. Kreft er dessverre i stor grad styrt av tilfeldigheter og uflaks (ref. artikkel i Dagsavisen). Jeg har kjent på den dårlige samvittigheten og bitterheten over sykdommen. Det tok meg lang tid å akseptere sykdommen og livets tilfeldigheter, men etter flere måneders tenkepause, så klarte jeg å godta situasjonen som den er.

Vi valgte å sette barna og familien først, hvor målet er å leve så normalt som mulig. Det har krevd en stor omstilling og åpenhet for å få det til å fungere. Vi sendte mail til jobb og skole, og vi har snakket åpent om sykdommen med de vi kjenner. Det har gjort hverdagen enklere, og vi får fått en enorm støtte og omtanke fra venner, familie og bekjente.

Det siste året har jeg trent nesten hver dag. Landeveissykling har blitt den store lidenskapen, og jeg legger opp treningen som en del av behandlingen. Det gjør meg lettere til sinns, og jeg får overskudd i hverdagen. Trening er etter min mening en del av jobben. For det er slik jeg ser det nå – behandlingen er min primære jobb.

En del av sykdommen er at du mister de dagligdagse rutinene. Det siste året har jeg jobbet 20% som forsker, og jeg må innrømme at det er merkelig å ikke dra på jobb hver dag. Nå er jeg en del av statistikken. Sammen med de arbeidsledige og andre syke. Det gjør noe med selvfølelsen, og jeg har grublet mye over å miste min yrkesidentitet. Hvem er jeg nå? Er min identitet en syk person? Etterhvert har jeg funnet nye aktiviteter å fylle hverdagen med. Aktiviteter som ikke nødvendigvis er samfunnsnyttig, men som gjør livet godt nå. Jeg trener, skriver og lager musikk.

Livet fikk en brå vending for ett år siden, og det har vært krevende for familien og meg selv. Samtidig merker jeg at sykdommen har gitt meg et nytt perspektiv – jeg ser andre verdier i livet nå. Jeg er glad i livet som det er.

Mine beste råd:
Trening gjør at du tåler behandlingen bedre
Finn aktiviteter som gir deg mening og energi i hverdagen
Aksepter din egen situasjon
Del med de rundt deg
Lær deg å sette pris på livet som det er

Vidar Bergethon Holm

Kommentarer

Legg igjen en kommentar