Dratt vekk fra realiteten

Først og fremst; jeg er en 27 år gammel livsnyter uten like. Fredag 28. mars 2014 ble jeg brått dratt vekk fra realiteten. Det virkelige liv. Verdiene jeg hadde. Det gode livet jeg hadde. Jeg fikk påvist blodkreft, type akutt myelogen leukemi (AML).

Selvsagt var dette et forferdelig sjokk. Jeg viste ikke hva jeg skulle tenke eller gjøre. Fredagen var preget av gråt, og et hode som ikke greide å plassere tankene. Jeg var livredd. Jeg har fra før et veldig anstrengt forhold til død. Jeg kan tåle alt av smerte, smerte skremmer meg ikke over hodet, men døden gjør meg ganske enkelt vettskremt!

Mandagen etter beskjeden bars det rett til St. Olavs Hospital. Kreften var vel nogenlunde i sjakk, så de startet opp cellegiftbehandlingen tirsdag 1. april.

Selve behandlingen gikk greit, og tankene ble mer og mer kontrollert etterhvert. Jeg skal jo bli frisk, og det er det som betyr noe. Kampen får være så hard den vil, så lenge jeg blir frisk.

Etter første kur, var immunforsvaret mitt langt etter skjema når det gjaldt å bygge seg opp igjen. Ingen visste hvorfor. Jeg ble derfor tatt ny benmargsprøve av, litt før jeg egentlig skulle. Frykten var at benmargen skulle være full av leukemi fremdeles..

Jeg ventet spent på svar – kjempespent!
Legen kom inn på rommet mitt samme dag og familien var til stede. Vi kunne puste lettet ut da jeg fikk beskjeden: «Det er ingen tegn til leukemi i benmargen din». Vi hadde oppnådd komplett remisjon!

Det var en ekstrem lettelse. Jeg var kreftfri på det tidspunktet, og jeg skal også forbli det!

Det merkelig, surrealistiske og virkelig VONDE med denne sykdommen, er at kreftfri betyr ikke friskmeldt. Det er en risiko for tilbakefall, alt dette kommer litt ann på hvilken undergruppe min type AML lå i.

Jeg har havnet i en udefinerbar gruppe (M0), eller rettere sagt, en vanskelig gruppe. Legene sier det finnes langt verre tilfeller enn meg, men hvor bra står det egentlig til hos meg? Det er ikke HELT enkelt å si.

Benmargstransplantasjon var derfor oppe under vurdering hos meg. Siden det finnes en viss risiko for å dø av selve transplantasjonen, har vi valgt å la være dette. I mitt tilfelle ser det ut som at jeg kan bli kurert med kun cellegift. Dersom jeg skulle få tilbakefall senere, så vil selvfølgelig transplantasjon være langt med aktuelt.

Spenning. Det er det det er, men jeg gleder meg ekstremt til å bli 100% frisk, kurert, helbredet.

Jeg vil leve livet igjen. Som før, og enda bedre enn før. Jeg merker at ting i livet blir satt i et helt annet perspektiv. Man får litt andre verdier, hva som er viktig og ikke.

Jeg er altså i skrivende stund midt i kampen, og heldigvis kreftfri –  og gleder meg til jeg har vunnet!
Så håper jeg idelig at kreften har vett nok til å holde seg unna nå for alltid, men om ikke – jeg gir den gjerne en omgang juling til!

Jeg er også litt enig med Bøhns ord, er det egentlig en kamp? Jeg tror nok også at dette ender den veien det vil, uansett. Kreft er ganske enkelt urettferdig, men jeg SKAL komme meg helskinnet ut av dette, og det blir ekstremt godt!

Mine beste råd:
Prognoser er bare tall – husk det. En god prognose er meget godt å ha, men en dårlig prognose har også sjanser.  Alt er individuelt. Stol på legene, smil, vær glad, og glem at du er syk.

Kreft betyr ikke død – ikke nå, i 2014.

Ole Petter Holthe-Berg

Se også bloggen min under www.olephb.no

Kommentarer

16 thoughts on “Dratt vekk fra realiteten

  1. Rolf Tore Undhjem says:

    Har vært igjenom det samme som du går igjennom nå, jeg var så heldig å bli transplantert tidlig, hadde kun en hovedkur og en vedlikeholdskur før jeg ble transplantert. Tøffe tak vi går igjennom, men la det aldrig bli et tema å gi opp. Jeg fikk diagnosen i 08 og ble friskmeldt i 13. Tusen takk til alle flinke leger og sykepleiere, stå på videre og lykke til.

  2. Gry Andersen Ellingsgard says:

    Klart du skal bli frisk! Gutten min på 11 år fikk kreft I 2012 (hjernesvults). Jeg må innrømme at ordet død var noe av det første jeg tenkte da sjokkbeskjeden slo ned hos oss. Men jeg bestemte meg fort for at dette skulle gå bra og at vi lever I veldig bra land. Og som du sier prognoser er bare tall. Sønne min er I dag kreftfri og tilbake på skole og fotballtrening. Jeg heier på deg,klem Gry!

Legg igjen en kommentar