Det vanskelige andre året

Jeg er ferdigbehandlet for brystkreft. Ti måneder med behandling, operasjon, cellegift og stråling. Fortsatt går jeg på medikamenter som skal holde kreften borte fra kroppen. Fortsatt sliter jeg med bivirkninger, lymfeødem, hevelser, smerter i ledd og i negler.

Men jeg ser piggere ut for hver dag. Håret gror, hevelsene i ansiktet forsvinner, øyevipper og bryn kommer tilbake, huden blir mindre sår, mindre pløsete.

Flaks og uflaks
Folk rundt meg tenker at jeg er frisk og at jeg vant kampen over kreften. Som jeg forresten hater det uttrykket. Vant over kreften. Som om jeg med vilje, energi og godt humør overvant kreften. Som om utfallet av en kreftdiagnose er noe jeg er herre over.

Vi vinner ikke kampen om kreften. Å bli en overlever handler om noe helt annet.

Parykker578
Mens AC og venninne var på tur luftet parykkene seg.

Friskmeldt av andre
Vi er heldige som oppdaget kreften så tidlig at den kunne helbredes, vi er heldige som ikke har spredning, vi er heldige som fikk en kreft som det finnes behandling for, vi er heldige som tåler behandlingen. Vi er heldige som kommer oss levende gjennom året med kreftbehandling. Det er rett og slett snakk om flaks og uflaks.

Jeg er stolt over å si at jeg sto den av, jeg hadde flaks, jeg er en kreftoverlever. Men likevel merket jeg endringen hos folk allerede samme dag som jeg stemplet ut av Radiumhospitalet.

”Når skal du begynne å jobbe?” spurte alle jeg traff disse ukene.
”Deilig å være ferdig? Ja, nå er du jo frisk?”
”Jobber du 100 prosent nå, det gjorde kusinen min?”

Ferdigbehandlet og fritt vilt. Alle hadde forventninger om at jeg skulle bli meg selv igjen, bli Turbo-AC med tusen jern i ilden.

Så lenge du er under behandling er du fredet, da blir du omgitt av folk omsorg og interesse. Når du er ferdigbehandlet tror de fleste at du er frisk og pigg. De forventer at du er som før. Mange stiller pågående spørsmål om jobb og det skinner gjennom hos mange at de synes det er rart at jeg ikke er i full jobb igjen. ”Ble du ikke ferdig i høst a?” De tror åpenbart at kreftbehandlingen er som en influansa. Men sannheten er at når du er ferdig er du som mest sliten. Det tar tid å bygge opp det cellegiften og strålingen har revet ned. Og folk bruker ulik tid og tempo før de er friske nok til jobb.

Ja, nå tenker jeg at det verste er hvordan folk opptrer når de tror du er ferdig.
Mens venner og familie fulgte deg opp den første tiden etter diagnosen med blomster, telefoner og smser, er det stille nå. Kreften min er tilbakelagt for folk flest.
Folk tenker at nå er jobben gjort.

Vennene viste seg
Kreften har ført med seg noe godt. Den har vist meg meg hvem som er venner. De har vært der hele tid, også nå. Folk som var nære før kreften, er bare bekjente nå. Andre mer perifere venner er blitt bestevenner nå. Jeg har hørt at flere snakker om det vanskelige andreåret. Året etter behandling, hvor du er ferdigbehandlet og er på vei tilbake til livet.

Jeg forstår hva de mener. Livet blir aldri som før. Du blir aldri ferdig med kreften. Mange av oss sliter med langtidseffekter, vondt-er, de fleste av oss må bære frykten for tilbakefall på våre skuldre for resten av livet.

Tomrom
Redselen er det kanskje det verste. Mange blir deprimerte etter behandlingen, kjenner et tomrom når man står uten den daglige kontakten med kreftsykehuset.

Mitt beste råd til denne tomheten er, skaff deg en likesinnet, en som du kan gå på tur eller trimme med, diskutere vondt-er og frykter med, le med og dele tanker med.
Men jeg har lært meg en teknikk for å takle utfordringen: Ikke se deg for mye tilbake, ikke angre på ting du har gjort, ikke bekymre seg for fremtiden. Lev her og nå!!

Skriving ble terapi

Anne Cecilie Remen578 2
Nyoperert, fire dager etter operasjon.

I denne perioden var det viktig å beherske livet, barna og jobben. Jeg ble sykmeldt først etter operasjonen.Min måte å fikse hverdagen som kreftpasient på har vært å skrive. Tre uker før jeg fikk kreftdiagnosen debuterte jeg som forfatter. Krimboken ”På direkten” ble lansert, og den fikk gode kritikker, jeg svevde på en lykkesky. Så kom diagnosen og det kjentes som om jeg ble slengt i veggen. Fra himmel til helvete. Fra lykke til den katastrofale følelsen. Jeg var noen uker veldig redd for å dø fra barna mine.

Hele tiden har jeg fortsatt å skrive. Jeg har delt mine erfaringer på bloggen min. Paadirekten.blogspot.no. Hensikten var først å holde venner og kolleger orientert om status. Men bloggen ble stor, nye lesere fant den og jeg har fått mye hyggelige tilbakemeldinger om at den hjelper andre med sine tips, råd og betraktninger. Om livet som kreftpasient.

For meg ga bloggingen mening. Jeg har brukt mine erfaringer til å hjelpe andre.
Jeg har fylt kreftåret med noe positivt. Jeg har skrevet nesten hver dag så lenge jeg har vært syk. Snart er bok to klar,- og det er deilig å kunne si at det vanskelige andre året er, om ikke omme, men så er det i god gang og jeg tar regi på hvordan det blir. Lykkes jeg med å få krimbok 2 ut på markedet til høsten, vet jeg at høsten blir flott og jeg vil få en opptur av alle aktivitetene rundt boklanseringen.

For meg har skrivingen vært terapi, fått meg til å bruke hodet og gitt meg glede underveis. Mange blir deprimerte av å få kreft, mange isolerer seg, skammer seg og blir enda mer deprimerte.

For meg har både skriving og trening tatt meg ut av huset, gitt meg energi, oppdrift og mål for hverdagen.

Jeg holdt fast ved turavtaler og yogatimer, jeg isbadet hver vintersøndag med en gjeng med naboer. Alle disse tingene ga med energi og fylte dagene med mening. Jeg ble derimot flinkere til å prioritere og velge bort store selskaper og helgeturer som ville være for utmattende for meg.

Mine råd til andre
Har jeg noen råd å dele med andre kreftpasienter er det følgende:

1.Skaff deg en venn, en som har vært syk eller er syk. Gå på turer med vedkommende, oppmuntre hverandre, le og gråt sammen

2. Endre kostholdet ditt. Spis mat som kreften ikke liker. Hold deg unna sukker og fet mat, alkohol og rødt kjøtt. Fråts heller i grønnsaker, frukt, fisk. Bygg kroppen opp!

3. Tren kroppen sterk og fyll dagene med hyggelige ting.

4. Vær åpen om kreften. Det er tyngre å stå i det alene.

5 Lev her og nå. Ikke angre på det du har gjort før, og ikke grue deg for mye til fremtiden.

Lykke til. Å få kreft er for jævlig. Tillat deg å bli sint og redd først. Men så brett opp ermene. Du fikser dette. Se på behandlingen som en jobb og cellegiften som en venn!

Anne Cecilie Remen

http://Paadirekten.blogspot.no.

Anne Cecilie Remen i Dagbladet

Anne Cecilie Remen i Dagbladet

Anne Cecilie Remen i Journalisten

 

Kommentarer

Legg igjen en kommentar