Kveldene er verst

Nå har det skjedd, pappa har tatt sitt siste åndedrag.  2014 ble ikke helt det året jeg hadde håpet det skulle bli.

I januar så kjente jeg at følelsene for tapet av mamma i 2012 skulle vise seg mulig å kontrollere. Jeg brøt ikke ut i plutselig gråt og panikk. Jeg kjente at nå begynte det å gå bra.

I tilegg begynte jeg i ny jobb på NRK. Herlige mennesker som gjorde hverdagen min til en drøm, jeg hadde det flott. Som lyn fra klar himmel fikk jeg høre at pappa ikke var frisk.

Han hadde vært på besøk hos meg og samboeren tidligere i år og ja vi hadde lagt merke til at han sov mye og ble fort sliten, men vi tenkte at det kun var alderen. Det tenkte han også, men ei så galt det gikk.

Han ble tidlig diagnostisert med hjernesvulst og skulle opereres. Jeg reiste hjem og var sammens med han, operasjonen var gått bra. Nå var det endelig over tenkte pappa, nå ble han frisk. Men det skulle vises seg at der tok han feil og som et slag i trynet fikk han beskjed om 6 uker med strålebehandling.

Som sønn oppe i alt dette var jeg ganske maktesløs, jeg følte det var lite jeg kunne gjøre. Jeg hadde et liv i Trøndelag, mens min far var i Tromsø. Jeg jobbet videre i Trøndelag frem til strålingen startet. Jeg fikk en bekymringsmelding fra familiemedlemmer om at det ikke stod så bra til med pappa. Allerede nå fryktet jeg det verste.

“Jeg drar i morgen, sa jeg”. Og klokken 04:30 neste morgen hoppet jeg i bilen og kjørte over 120 mil for å komme hjem. Nesten ingen pauser tok jeg. Jeg hadde samboeren min med meg, hun var sammens med oss en stund før hun reiste hjem. 

De neste ukene var det frem og tilbake til sykehuset. Inn og ut av strålingen. Dette var en periode som krevde mye av energien i kroppen. Å se min pappa være så deprimert og lei seg for alt som foregikk var tungt. Helgene som skulle være pausene i denne perioden, ble de værste. Humøret var til tider helt svart.

Men de få stundene vi hadde i denne perioden som var positive sitter enda igjen og gjør meg glad. Jeg husker godt siste dagen da vi var inne til stråling. Det var godt, vi var begge to lettet over at nå var det endelig over. Trodde vi.

Men neida, enda var det cellegiftbehandlinger noen uker senere som stod på planen. Pappa var lei, “drittlei” som han utrykte et par ganger. Siden det nå bare var venting før denne behandlingen skulle starte valgte jeg å reise nedover til Trøndelag igjen og ha litt sommerferie mens han var her hjemme og hadde besøk av sin venninne.

Brått en dag etter sommerferien begynte jeg å merke at kontakten med pappa var så dårlig. Jeg sendte han meldinger og ringte, men det var lite svar å få. Selv sa han “Jada, det går bra med meg”. Men dette skulle altså  å vise seg å være en fasade han bare satt opp for å ikke skremme meg.

Etter haugevis av telefoner med venner og bekjente samt familie av pappa fant jeg ut at realiteten var en helt annen. Han var blitt dårligere, svakere og i den siste telefonsamtalen visste han jeg ikke hvem jeg var. Jeg fikk panikk og reiste oppover med en gang, da jeg kom oppover var han blitt lagt inn på sykehuset. Synet som møtte meg var en pappa som  allerede var var borte, han kjente meg igjen heldigvis. Såvidt.

Her tilbragte han sine siste tre uker i livet. Jeg kan ikke forklare hvor hjerteskjærende
hvor jævlig, trist og oppgitt man blir av å se sin far ligge på sykehuset og bare forsvinne.
Han sluttet å spise 14 dager før han døde, og til slutt var det nesten som om det bare 
var skjelettet igjen. Jeg unner ingen i hele verden å se sin far forsvinne slik. Men jeg har heldigvis bilder der han smiler og ler som faren min.

Jeg mistet faren min lenge før han døde, og savnet han allerede før han gikk bort.

“Kjære mamma og pappa. For 3 år siden var vi en lykkelig og glad familie. 
Desverre ble det annerledes da du forlot oss mamma og døde av kreft. Jeg og pappa vi klarte oss vi. Desverre måtte pappa også dra ufrivillig nå.  Fremtiden er min nå. Jeg savner dere begge. Jeg hater deg kreften, hvorfor tok du foreldrene mine… “

Nå kjenner jeg at jeg til tider blir redd og at panikken brer seg over meg. Jeg er enebarn, jeg er “alene” og alt mamma og pappa har bygd opp i livet er i mine hender. Men jeg må være sterk, jeg skal klare det.

Mitt beste råd:
Jeg angrer på at når jeg mistet moren min for to år siden så holdt jeg alt inni meg, hun døde også av kreft. Jeg vil likke gjøre samme feilen igjen, derfor ønsker jeg å dele min historie om hvordan jeg opplevde det. På denne måten blir jeg sterkere og da vet jeg også at jeg ikke er alene. 

Takk for at du leste historien min,

John Freddy Jakobsen

Kommentarer

30 thoughts on “Kveldene er verst

  1. Bodil Frugård says:

    Så fint at du deler. Mistet min mann for 2år siden.Orker ikke skrive ennå.Minnes også de siste 14 dagene -bare et skall tilbake.Du er en mann med vonde erfaringer livet har gitt deg.Erfaringer du skulle vært uten.Livet er ikke rettferdig. Du virker som en flott person som vil vite å sette pris på dagen i dag.Ønsker deg alt godt

  2. Stig Andrè Toresen says:

    Utrolig flott skrevet. Skjenner oss en del igjen i det samme. Meg og min bror mistet vår far i 2004 og vår mor i 2010. Begge av kreft. Synes det er flott at du deler din historie og ønsker deg og dine et fantastisk liv og er ganske sikker på at dine foreldre hadde vært stolt over deg.

  3. John Freddy Jakobsen says:

    Det å dele min historie er en del av min sorgbehandling, jeg prøver så godt jeg kan og håper jeg får et fantastisk liv selv om hverdagen nå føles tom ut Og jeg føler meg "alene".

  4. Marianne Storli says:

    Så fint at du klarer å dele, det er mye terapi i det. Jeg har selv hatt kreft og har vært veldig heldig, men i en peride hvor det var som aller værst var tanken på at mine barn skulle gå gjennom akkurat det samme som du har gjort noe av det jeg fryktet aller mest, så det rørte meg veldig å lese historien din. Jeg er sikker på at du allerede er mye sterkere enn du tror, og jeg ønsker deg et godt og rikt liv med masse gode minner <3

  5. Tone Lise Tonning Wulff says:

    Så flott at du deler historien din her. Den er rørende og det var sterkt å lese. Jeg har selv kreft og satser på at jeg klarer brasene. Dessverre er det ikke alle som gjør det. Tøft å være igjen alene, jeg har heller ingen foreldre lenger, men fantastisk mann og barn. Lykke til videre i livet ditt.

  6. John Freddy Jakobsen says:

    Jeg har lært at å ikke prate med noen eller holde det inne ikke hjelper noe. Så dette er et stort steg mot å få igjen livet og hverdagen igjen 🙂 Lykke til til deg også 🙂

  7. John Freddy Jakobsen says:

    Denne historien er basert på flerfoldige sider med tekst og følelser jeg har skrevet når jeg har våknet mitt på natten og ikke har fått sove. Eller ting som jeg har skrevet når jeg har sitti på sykesengen til min far. Jeg har fått jobbet mye med følelsene mine og håper og tror at jeg har klart å beskrive det bra nok det som jeg føler. 🙂

  8. Else Marie Sandal Myrvang says:

    Takk for du delt din historie..
    Den er veldig likt min, begge foreldrene mine døde av kreft. Min mor for 5 år siden. Året etter hun døde fin min far kreft -han døde i sommer.
    Det er uvirkelig og knall tøft, og selv om der er gode venner og familie der støtter….. Jeg kjenner meg SÅ godt igjen i din beskrivelse om at føle at alt er svart, man føler seg "sviktet" og så alene……
    Jeg har veldig savnet andre i samme båt at prate med, men ikke orket at søke etter de heller….
    Ønsker deg ett fantastisk liv! Med alle de gode minner -de bliver svært viktige 🙂
    Nyt dagen….
    Hilsen Else Marie

  9. John Freddy Jakobsen says:

    Hei Else Marie. Det var veldig leit å høre 🙁 Det er hyggelig å høre at jeg ikke lenger er alene om hva jeg føler. Var redd for det en periode og hadde litt panikk faktisk. Men ble veldig betrygget av å lese det du skrev nå. Jeg vet at visst jeg ikke snakker noen om det så kommer det til å innhente meg på et tidspunkt og gjøre sorge og livet enda verre. Tusen takk, skal prøve å nyte dagen. Og minnene skal jeg ta godt vare på. Takk for at du leste min historie 🙂

  10. Tom Arne Knatterud says:

    <3 lev på energien av de gode minnene – de får deg videre. Vær sterk i liver, men samtidig ydmyk ; ikke ta de de små hverdagslige ting som en selvfølge- man vet aldri når ens tid er over på denne jord. ("Grip dagen" får en dypere betydning for oss som har opplevd kreft i egen kropp eller i en man er glad i) Ønsker deg et bra liv fremover !

  11. John Freddy Jakobsen says:

    De gode minnene er de som får meg videre hver eneste dag. Ofte så tenker jeg også "hva ville mamma/pappa sakt" eller "hva vil mamma/pappa gjort". Det er sant som du sier, man vet aldri. Derfor burde man bruke tiden så best man kan. Håper at jeg kan klare det fremover, det har vært stille og rolig og jeg har kun jobbet meg igjennom dagene og livet generelt sett. Sorggrupper fungerer visstnok, noe som jeg var veldig skeptisk til. Håper at jeg en dag kan våkne med begge beina på bakken å vite hva som hva som skal skje videre 🙂

    For slik det er nå så er jeg usikker på hva jeg skal ta meg til fremover, eneste jeg vet er at jeg må fokusere på de gode minnene som du nevnte.
    Takk for at du leste min historie, ønsker deg en fin dag og et godt liv fremover 🙂

Legg igjen en kommentar