Dagene du husker

Hver gang jeg ser Star Tours reklame «Dagene du husker» på TVen, slår det
meg at det er pussig hvor godt man husker datoer, vær, klær,
sinnstemminger og lukter fra de dagene jeg husker som
lymfekreft-pasient.

Ventet for lenge
I etterpåklokskapens lys skulle jeg selvfølgelig forstått det tidligere og ikke fortsatt med selvdiagnostiseringen. Trøtt, sliten, tiltaksløs, feber, nattesvette og vondt i magen. Jeg valgte lenge å ignorere symptomene. Jeg forklarte ovenfor meg selv at jeg bare var litt for tung, litt for utrent og at jeg begynte å nærme meg de 40.

Men til slutt gikk jeg til en privatklinikk. Den daværende
fastlegen tok meg ikke på alvor når jeg forsøkte å antyde de ovennevnte
symptomer ved flere anledninger. Privatklinikken tok alle mulige prøver.
En uke senere forelå svaret: «Du har lymfom. Det er en form for blodkreft.»

Nær døden?
Det bar til Ahus. Der fikk de nesten panikk av å se CT-bildene mine. Jeg hadde en stor svulst mellom lungene som klemte mot hovedåren til hjertet. Jeg kunne dø når som helst!

Legen på Ahus hadde allerede tatt kontakt med  Radiumhospitalet og fått en time til meg der senere på dagen. Det bar av sted i drosje til Radiumhospitalet.

Beroligende prat
Her fikk jeg endelig sitte ned å snakke rolig med overlegen som var langt mer etterrettelig i  informasjonen han ga meg. Han hadde sett på de samme CT-bildene og sa at han hadde sett en del fler røntgenbilder av kreftceller enn andre leger og at det ikke var så ille stelt med meg som det legen på Ahus hadde sagt.

Puh! Noen leger er gode til å få pulsen ens ned i normal rytme igjen. Vi hadde vel bortimot en times samtale med masse god informasjon, mye om min tilstand og hva jeg hadde gjort og opplevd hittil i livet, hvorpå jeg ble formelt innlagt på Radiumhospitalet.

Utredning og behandling
Det gikk noen uker med utredning for å finne den nøyaktige diagnosen. Jeg fikk diagnosen Hodgkins Lymfom, Nodulær Sklerose, Nivå IVB. Behandlingen var cellegift. Jeg startet med BEACOPP-kur. Åtte cellegiftkurer som hver varte i 8 dager. Til sammen 64 dager med cellegiftbehandling, hvorav 32 var på sykehuset med intravenøs behandling.

Det gikk bedre enn ventet og fryktet. Joda, cellegiften var tøff og ble tøffere desto lenger ut i behandlingen jeg kom. Alle bivirkningene tok seg flere turer innom meg i løpet av behandlingen, heldigvis med unntak av kvalme og oppkast. Det var jeg takknemlig for.

Skjønnheten kommer innenifra..
Håret forsvant. Pytt sann, det ville vokse ut igjen. Med tørkler, skjerf og luer så var det ikke så ille uten hår. Etter hvert forsvant øyenbryn og øyevipper (og alt annet kroppshår). Uten øyenbryn og øyevipper ser man ikke frisk ut lenger. I tillegg gikk jeg på Prednisolon, som er kortisonmedisin. Da får man måneansikt. Forfengeligheten kan fort få seg en liten kilevink under en cellegiftbehandlingen…

Uten hår2
Håret forsvant og måneansiktet kom tydelig fram (pga kortisonbehandlingen)

Julen på sofaen
6 måneder, 1 uke og 1 dag etter første cellegiftkur, fikk jeg den aller siste kuren. 2 dager før jul var jeg ferdig med behandlingen. Det ble en jul på sofaen, men jeg var ferdig! Forhåpentligvis. En uke ut i det nye året sa legen på Radiumhospitalet at jeg var i full remisjon. Ingen restsykdom. Den dagen ble definitivt en av «Dagene du husker».

Den psykiske formen holdt seg bra både under og etter behandlingen, men
med den fysiske formen var det noe ganske annet. Bare det å reise seg fra
sofaen, henge opp en våt olabukse eller gå opp en trapp -det ble mitt Mount
Everest.

Mira: Mens jeg var syk så tenkte jeg at når jeg blir frisk så skal jeg få meg hund. Og det gjorde jeg. Her er hun: Golden Retrieveren Mira på snart 2 år
Mira: Mens jeg var syk så tenkte jeg at når jeg blir frisk så skal jeg få meg hund. Og det gjorde jeg. Her er hun: Golden Retrieveren Mira på snart 2 år

Rehabilitering

To måneder etter at jeg var ferdigbehandlet, bar det derfor av sted på rehabilitering. Kysthospitalet i Stavern ble min «redning» ut av den dårlige formen og starten på å komme meg tilbake i jobb.

Jeg fikk mange nye venner som hadde vært gjennom det samme som
meg. Både fra dette rehabiliteringsoppholdet, og senere turer og møter i
regi av Lymfekreftforeningen.

Takknemlighet
Det har gått snart 4 år. Alle kontroller har gått bra. Det er fortsatt ingenting som tyder på restsykdom eller oppblomstring av kreftceller. Det er jeg uendelig takknemlig for. Samtidig så ville jeg ikke vært denne opplevelsen foruten. Den har gjort meg tøffere, fargene har blitt litt sterkere og luften har blitt litt klarere…

Nyfønet: Første gang hårføneren kom til heder og verdighet igjen etter 3/4 år (og etter en uke på Kypros)
Nyfønet: Første gang hårføneren kom til heder og verdighet igjen etter 3/4 år (og etter en uke på Kypros)

Mine beste råd
Ta med en venn og fortrolig med deg på sykehuset/til legen som noterer alt det som blir sagt. Det blir alltid mye informasjon og ikke like lett å få med seg alt. Ta gjerne med en venn som ikke er din aller nærmeste pårørende. De klarer ofte lettere å holde litt «avstand» til all informasjonen.

Benytt deg av et rehabiliteringstilbud. Det gjør underverker for
allmenntilstanden – både fysisk og psykisk.

Siri Bakken

Her følger en lenke til min gamle blogg hvor det ligger mer informasjon: http://seriousascancer.blogg.no

Kommentarer

4 thoughts on “Dagene du husker

  1. Trude Lutt Jensen says:

    Det er så godt å lese at du har det bra, og samtidig må jeg si at du er fantastisk god til å skrive Siri Bakken. Deler og håper at denne siden kan hjelpe noen som er i samme situasjon 🙂

  2. Marianne Flåten says:

    Eg e veldig glad på dine vegne, Siri 🙂 Ønske dg masse godt for framtiå <3 Dele dette videre så me alle kan se at dorr fins håp 🙂 Mange goe klemmer t dg <3

Legg igjen en kommentar