Da livet ble snudd på hodet

19.januar 2005 snudde livet på hodet for meg, mine barn, familie og nære venner.

Jeg var bare 36 år og mine barn, som jeg var alene med, var 4, 5 og 9 år. Jeg var dårlig på jobb, var svimmel og hadde et trykk i hodet. Jeg var svak og følte et ubehag i høyre arm.

Overarbeidet som jeg var tenkte jeg hjerteinfarkt med en gang. Jeg dro til legen og han la meg inn på Ullevål. Jeg var veldig dårlig. Der ble det tatt masse prøver inkludert CT av hode. Lege sa at det var funnet en skygge i hjernen min. Den kunne være godartet, men med stor sannsynlighet var den ondartet.

Min verden raste sammen på sekunder… Den var ondartet. De måtte søke gjennom hele kroppen min for å se at det ikke var metastaser, altså kreft noen andre steder med spredning til hjernen.

Det var ingen spredning fra noe annet sted i kroppen. De brukte to uker på undersøkelsene. Så fikk jeg en uke fri fra sykehuset så jeg kunne være hjemme med mine barn og forberede oss sammen. Det ble bestemt dato for operasjon; 7 timer i dypeste narkose. Jeg var trygg på legen min, nevrokirurgen min, han var så fin mot meg og mine kjære. Veldig beroligende.

Min far en journalist og fotograf og han fulgte meg gjennom hele prosessen med kamera. Noe jeg har hatt god nytte av etterpå – å se på alle bildene. Etter operasjonen fikk jeg noen uker fri før jeg skulle gjennom en tøff behandlig: 30 runder med stråling og cellegift parallelt.

Da dro vi til Gran Canaria, hele familien, min far, hans fru, mine brødre, mine kjære små og meg. En deilig og avslappende uke under sydens varme sol.  Takket være Kreftforeningen fikk jeg reist på de to turene sydover med mine kjære, fikk 2 x 10.000,- så mine barn og jeg skulle få litt avkobling.

Datoen nærmet seg for stråling og cellegift. Lite visste jeg om hvor syk jeg kom til å bli, og håret som bare løsnet og datt av, øyebryn og øyevipper også. Jeg var så syk. Jeg kom meg nesten ikke ut av sengen, kastet opp og sov, det var det jeg gjorde i nesten syv uker. Takk og lov hadde jeg en som hjalp meg med barna så de kom seg på skole og i barnehage, hun lagde matpakker, middager og diverse.

Hun passet også på meg og kom innom flere ganger i løpet av dagen for å passe på at jeg fikk i meg væske.

Jeg fikk 2-5 år igjen å leve. Det var må sjanser etter 2 år.

12 år har nå gått. Jeg har fått mye lidelser etter dette, men jeg LEVER 🙂

Liza A. Kjølberg

Les mer om Kreftforeningens økonomiske støtteordning her

Kommentarer

Legg igjen en kommentar