Brutal beskjed

Min historie begynner i syvende klasse på barneskolen da jeg var 13 år. Jeg begynte å kaste opp hver morgen da jeg sto opp og mamma var sikker på at det var bulemi, anoreksia og den slags. Så jeg fikk meg en legetime. Hos legen kunne han raskt si at det var magekatar og jeg fikk piller for det.

Mange sjekker
En stund etter det var jeg så uheldig å ramle på sykkel og ble fraktet til sykehus.
På sykehuset ble jeg «nøye» sjekket og fare for hode/hjerneskader var det ikke. Så tilbake til det normale liv det bar.

Etter en stund med vond nakke og ekstremt vondt i hode ble jeg sendt til en fysioterapeut (i og med at hodepinen sikkert kom fra sykkelfallet tidligere). Det var da 1 år siden jeg hadde begynt med oppkast. Jeg gikk i åttende klasse og var 14 år gammel.
Fysioterapeuten gav meg akupunktur med mer  for å få vekk hodepinen, men ingenting hjalp og han bestilte time til meg på sykehuset i Bodø.

På sykehuset måtte jeg igjennom en røntgen der de kunne se at det var en slags klump som satt fast i hjernestammen min. De mente det kanskje kunne være blodrester etter sykkelfallet, men ville være helt sikre og sendte meg derfor til Tromsø Universitetssykehus.

Kreft – er ikke det bare noe besteforeldre får?
På sykehuset i Tromsø tok jeg en ny røntgen og det var ingen tvil om at det var en ondartet svulst som lå i hodet mitt. 5 centimeter i diameter og hjernesvulsten het Medulloblastom. En svulst som kun rammer ungdommer i tenårene.Å få beskjed om at jeg hadde kreft var en veldig rar og usannsynlig forklaring på alt det vonde jeg hadde vært igjennom. Og jeg husker fortsatt at jeg gang på gang til mamma: «Kreft? Er ikke det noe bare besteforeldre får?»

Et bilde som e tatt utafor sykehuset a mæ i rullestol

Lam etter operasjon
Jeg hadde aldri hørt om unge som fikk kreft og hadde ikke noe peiling på kreft i det hele tatt. Jeg var fast bestemt på at kreft var noe besteforeldre fikk og at de døde da.
Jeg ble operert et par dager etter at jeg kom til sykehuset og ble totalt lam fra topp til tå. Jeg kunne ikke lengre gå, ikke spise selv og heller ikke snakke.

Ifølge legene hadde jeg gått tilbake til treårsstadiet, men jeg trente meg opp igjen etter bare noen få måneder. Men det skulle ikke vare lenge, fordi etter bare noen dager som «normal» ble jeg fortalt av legen at jeg måtte begynne med strålebehandling og cellegift. Og da bar det rett tilbake til rullestolen. I tillegg skjønte jeg at jeg kom til å miste alt håret. Noe som var et forferdelig mareritt. I et år holdt jeg på med behandling og flyreise fram og tilbake fra Bodø til Tromsø.

Tilbake til hverdagen
I «sykdomsåret» hadde jeg ingen energi til skole og jeg ble derfor totalt glemt av både venner og lærere. Å begynne på skolen i slutten av 9 ende klasse var rett og slett et helvete og jeg gruet meg hver eneste dag, til tross for at jeg hadde GRATIS taxi til skolen og bare TO usle skoletimer om dagen.

Etter et mislykket forsøk med hjemmeundervisning kom jeg inn på en privatskole (Alberthaugen i Bodø) hvor de kun hadde plass til max 10 elever. Der ble hver enkel tatt godt vare på og tatt med på aktiviteter og turer ute i friluft for å få et avbrekk fra skolebenken. Det var utrolig godt og nødvendig for meg.

Etter tiendeklasse var det tid for videregående skole, men det var desverre ikke tid for Bodø lengre. Bodø hadde forlatt meg, og jeg forlot Bodø og flyttet sørover.

Jeg er frisk!
Her sør har jeg fått nye bekjentskap. Jeg er nå 22 år gammel og har meldt meg inn i ungdomsgruppen i kreftforeningen (UG).
Jeg har fått mange snille og gode venner jeg kommer til å ha livet ut.
I tillegg har jeg fått meg verdens beste kjæreste som sammen med meg har startet en fylkesgruppe for UG Oppland.

D e et bilde som e av mæ som hudpleier, stella huden te ho mamma

Jeg har kjempet meg igjennom en hard utdanning og er nå både hudpleier, fotpleier og negleterapeut. Noe som jeg ironisk nok ikke kan jobbe med lengre på grunn av helsen og jeg mottar derfor økonomisk støtte fra NAV.Men det viktigste er å tenke positivt! Jeg har det bedre nå en noensinne! Jeg er frisk! Aldri gi opp, til slutt er det DU som seirer!

Mine beste råd
Hold kontakt med familie, venner og bekjente gjennom hele sykdomsprosessen.
Da slipper man en hel del spørsmål og usikkerhet etter at man er ferdigbehandlet.
Det gjelder også spesielt for dem som går på skole. Hold kontakt med klassekameratene dine. Om man ikke kan møte de fysisk, så kan man kanskje snakke med dem gjennom internett eller iallefall få noen til å skrive brev for deg om du ikke klarer det selv.
Tips også for ungdom mellom 15-35 år er å melde seg inn i UG ved å gå inn på nettsiden. www.ug.no (du blir også automatisk medlem av fylkesgruppen din).

UG arrangerer mange flotte aktiviteter og samlinger for ungdom.
Helsereise, påskesamling, idrettsuke. I tillegg har de fleste fylker også mange morsomme aktiviteter som arrangeres.

Helle Jørgensen

Medieoppslag:

Bodø nu

Oppland Arbeiderblad

Kjøp boken «Faen ta skjebnen»

Kommentarer

14 thoughts on “Brutal beskjed

  1. Pingback: Da Helle (22) fikk kreft mistet hun alle vennene sine ‹ Bodø Nu

  2. Pingback: - Venner er noe av det viktigste en ungdom kan ha ‹ Bodø Nu

Legg igjen en kommentar