Stadig påminnelse

Jeg ble diagnostisert med lungekreft som 28 åring. Jeg er frisk nå, men blir stadig minnet på denne sykdommen. Min historie er ganske beskjeden, i forhold til hva andre gjennomgår. Men jeg ønsker å sette fokus på noe som ikke er så belyst i dag. 

Det handler om ettertiden, når du er friskmeldt fra en kreftdiagnose. Det å stadig bli minnet på, hva du har gjennomgått. For min del går det greit, men jeg tenker på de som virkelig har kjempet for å klamre seg til livet, og så klarer å overleve kampen. De blir hele tiden minnet på, hva de har gjennomgått.

Min historie starter i 2005. 24 år begynner jeg å få nedsatt pustekapasitet. Jeg blir sendt til CT, uten at noe blir funnet. Konklusjon: Astma. Jeg blir satt på astma medisin.  Årene går, det blir stadig verre. Tungt å puste…Inne for CT skanning hvert år nå…Uten å finne noe mere galt…Våren 2007, starter med en aggresiv lungebetennelse,  mye antibiotika kurerer den. Så går det to måneder igjen, lungebetennelse tilbake, antibiotika kur… Tre måneder etter, er den tilbake. Nå fungerer ikke antibiotikaen heller. Konklusjon: resistens mot den tidligere kuren. Annen antibiotika, den fungerer.

I løpet av et år, har jeg gjennomgått seks lungebetennelser, den siste ender med at jeg kollapser hjemme.  Sykebil blir rekvidert med mistanke om hjerteinfarkt. Full fart på sykehus, 8-10 hvitkledde surrer rundt meg, jeg er i ørska.

Nitroglyserin,  defibriator klargjøres. Jeg tenker «nå er det over». Da jeg våkner igjen neste dag, blir jeg forklart at mistanken om hjerteinnfarkt er svekket.  Det er usikkert hva som har forårsaket de intense brystsmertene får jeg beskjed om. Nå er det nok. Jeg er 28 år nå. Nå må noen finne ut hva som feiler meg! Jeg blir hørt, etter noen uker får jeg komme på St Olavs Hospital.

Der blir det konstantert svulst på lungene. Jeg er i ekstase! Etter fire år med nedsatt pustekapasitet, og brystsmerter, er nå årsaken klar.  For meg var beskjeden veldig god å høre.  De nærmeste rundt meg, tok nok dette hardt innpå seg.

Sommeren går. Det begynner å synke inn hva jeg har over meg. Som de sa på St.Olav: Vi er usikre på om dette er en godartet eller ondartet svulst. Jeg måtte leve noen måneder med usikkerheten.  I oktober 2008, kommer jeg på Rikshospitalet.  Svulsten skal fjernes. Med laser.

Inngrepet er vellykket, og svulsten er godartet. MEN: Faren for tilbakefall er meget stor, på denne typer svulster. Jeg blir satt på årlige kontroller på Rikshospitalet.  Den dag i dag, er det ikke sett tegn på tilbakefall. I ettertid, blir det lokale sykehuset gransket.  Det konkluderes med, at allerede ved første CT skanning, som ble utført 4 år før svulsten ble fjernet, ja, så var svulsten fult synlig på bildene… Her kunne jeg blitt spart for fire år med smerte og vansker…Sykehuset får en advarsel.

Men så, til det jeg egentlig vil få fram:  Ettertiden har vært vanskelig. Jeg blir stadig minnet på hva jeg har gjennomgått. Jeg får blant annet ikke helseforsikring. Jo, jeg får, men da med 2 A4- sider med reservasjoner, på hva forsikringen ikke dekker… Så da er det ikke så mye vits med slik forsikring.

For ikke lenge siden var jeg hos en ny lege. Det første han spurte om var:  «Jeg tror jeg har fått feil navn, eller fødselsnummer, kan du gjenta det for meg?». Jeg oppgir navn og personnummer. Deretter får jeg høre: «Du verden, det første som kommer opp her, er at du er diagnosiert med lungekreft, det kan vel ikke stemme, så ung som du er?».

Dette har jeg opplevd tidligere også, så det er ikke noe nytt…Men da tenker jeg på de, som har virkelig kjempet, og levd i det uvisse om de kommer til å overleve dette. Så går det bra. Men stadig da, kanskje, skal de bli minnet om hva de har gjennomgått.  Alle de problemer som kommer i ettertid. Det er dette jeg mener, må mer frem i lyset.

Det er vanskelig å forklare, men selv om du  har vært diagnostisert med kreft, må du få livet tilbake etterpå. Om muligheten til å leve normalt, uten å stadig bli minnet på hva du har gjennomgått.

Mine beste råd

Jaa.. i mitt tilfelle…Få en second opinion… ikke stol blindt på avgjørelsen til ditt lokal sykehus.

Og stå på  i ettertid… Husk å ha kraft til alle utfordringer du møter i ettertid 🙂

Øyvind Holen

Kommentarer

Legg igjen en kommentar