Ble ikke syk før senskadene slo til

I 1993 i en alder av 31 år begynte jeg å kjenne at kroppen min ikke oppførte seg helt normalt. Jeg hadde vært frisk og i god form hele livet. Jeg kjente nå en kul rundt høyre brystvorte og siden jeg er mann tenkte jeg at dette var ikke normalt. Jeg hadde ikke noe vondt, men kjente en ømhet i kulen. Etter noen uker tok jeg mot til meg og gikk til fastlegen.

Fastlegen kunne ikke finne noe galt med meg, og mente at kulen var en fettklump. Den kunne opereres bort. Ut på høsten kom tiden for operasjon, og legen som skulle operere meg lurte på om jeg hadde blitt undersøkt? Jeg skjønte ikke helt hva han mente. Ja, kulen var jo blitt undersøkt av fastlegen. Nei sa legen, jeg mener om testiklene dine er blitt sjekket. Det var de ikke, så dermed ble det gjort. Resultatet var kreft i venstre testikkel.

Et par uke senere var jeg operert, og dermed automatisk medlem av «Einstein klubben» 🙂 Strålebehandling ble iverksatt. Jeg hadde ganske mange behandlinger, og jeg var veldig syk mens dette pågikk. Etter at strålebehandlingen var avsluttet kom jeg raskt tilbake til hektene igjen, og etter cirka 4 mnd begynte jeg i jobb igjen. Jeg følte meg frisk og var glad for at kreftsykdommen var borte fra kroppen min. Sjansene for tilbakefall var liten ble det sagt.

I 1997 var jeg så heldig at jeg ble pappa til 2 tvillinggutter. Det var den største lykke som hadde skjedd med meg i livet. Det var selvfølgelig strevsomt å være småbarnsfar, og etterhvert ble energinivået ganske lavt. Jeg hadde mye influensa, og skjønte at noe var galt. Legen fant ut at testosteronnivået var helt i bunn. Dermed var det på med testosteron behandling i form av regelmessige sprøyter. Livet ut…

Livet gikk sin vante gang, uten de store helsemessige utfordringene. For 5-6 år siden (cirka 20 år etter strålebehandlingen) begynte helsa å skrante igjen. Jeg hadde mange diffuse symptomer, og en del smerter i kroppen. Det var et ork å komme gjennom dagen. Jeg tok opp problemene med fastlegen (for øvrig ikke den samme som i 1993), men man kunne ikke finne noe galt, selv om jeg ble sjekket på alle mulig måter, inn og ut, opp og i mente. Jeg fikk høre at jeg sannsynligvis hadde IBS, men det er antakelig bare noe de sier når de ikke vet hva som feiler meg.

Jeg slo meg ikke til ro med dette, og forlangte ytterligere undersøkelser. Jeg fikk tilbud om en videokapsel-undersøkelse, der man svelger et lite videokamera som tar bilder av mage/tarm når det går gjennom systemet. I den forbindelse måtte jeg ta MR bilder for å se om eventuelle blokkeringer som umuliggjorde undersøkelsen. Bildene fra denne undersøkelsen avdekket at det var en cyste i venstre nyre, men det ble sagt at dette var ganske normalt og sikkert helt ufarlig. For sikkerhets skyld fikk jeg tilbud om en nærmere undersøkelse, og CT bildene viste at det var 2 svulster i nyren. Sannsynligvis kreft. (Et apropos i denne sammenhengen er at jeg ikke fikk vite om dette av kreftlegen, men leste om det selv i portalen på www.helsenorge.no samme dag som min far ble begravet. Han døde forøvrig av bukspyttkjertelkreft.) Ut på sommeren i 2016 ble jeg operert for nyrekreft ved hjelp av robotassistert behandling. Heldigvis slapp jeg både cellegift og stråling, da disse ikke har noen effekt på nyrekreft.

Det viste seg at plagene jeg hadde før operasjonen ikke ble borte, så jeg tok kontakt med kreftavdelingen på sykehuset for utredning i forhold til Fatigue (kronisk utmattelses syndrom etter senskader som følge av kreftbehandling). Jeg hadde selv lest meg opp på temaet, blant annet gjennom en Facebook gruppe og mente at dette kunne gjelde meg. Etter hvert fikk jeg kontakt med en onkolog (kreftspesialist) som hadde peiling på hva hun snakket om.

Enden på historien er at jeg er diagnostisert med Fatigue, og nyrekreften i 2016 sannsynligvis er et resultat av senskader etter stråling i 1993. Utover det har jeg en del andre diagnoser som kan være følge av senskader. På toppen av det hele har jeg nylig fått diagnostisert Artrose (uhelbredelig brusk slitasje) i ganske mange ledd. Det gjør ikke situasjonen noe bedre.

Det er bra å bli trodd på til slutt, selv om jeg må leve med plagene resten av livet. Det handler nå om å «justere fotvinkelen» til situasjonen slik den er nå, så får man håpe det ikke dukker opp nye skyer i horisonten…

Ditt-tips: Lytt til signalene kroppen gir og ta signalene på alvor. Det er noe som heter at det er den som har skoen på som best vet hvor den trykker. Dersom du ikke får gehør hos fastlege eller annet helsepersonell, bytt til andre leger. Ikke forvent at du får tilbud om noe, krev selv det du mener deg berettiget til.

Jeg har valgt å være åpen om sykdommen min. Personlig tror jeg at det er det beste, men ikke la deg presse til noe du ikke selv vil. Husk at det er du som styrer skuta.

Torodd Mikalsen

Kommentarer

Legg igjen en kommentar