Barnet mitt fikk kreft

8. mars 2012 skulle bli den dagen kreften kom snikende inn i familien min. Den hadde tatt tak barnet mitt….

Christian (9 år) hadde klaget over hodepine i to-tre dager, og det bare økte på. Han fikk smertestillende, men vi så jo fort at ingenting hjalp. Den tredje dagen med hodepine begynte han å kaste opp også.

Vi dro da til fastlegen som raskt skjønte at noe ikke stemte og han henviste oss til en CT-undersøkelse på Bærum Sykehus. Der så de fort at det var noe inne i hodet til Christian og sendte oss videre til Drammen for MR.

Jeg husker at jeg matte skjerpe meg skikkelig i bilen for å ikke skremme Christian. Inni meg suste tankene rundt; hva er dette? Er det alvorlig og tenk om jeg mister ham. Alle foreldres værste mareritt hadde plutselig landet hos oss.

Da vi ankom Drammen ble han raskt tatt inn,og der kom bekreftelsen: han har en stor hjernesvulst og det er høyt trykk i hjernen. Da gikk det fort. Christian og jeg ble fraktet i ambulanse til Rikshospitalet. Mannen min kjørte bak i bilen vår. Turen inn til Riksen var helt grusom. Jeg klarte ikke stoppe å gråte.

Det merkelige var at jeg i 2009 hadde fått en diagnose på panikkangst, hvor jeg slet med angst for at noen i familien eller jeg skulle få en alvorlig sykdom eller dø…Og nå satt jeg her midt oppi det jeg noen år tidligere hadde fryktet. Hvordan var det mulig?

På Rikshospitalet sto det mange leger og sykepleiere å ventet på oss. Christian hadde da så høyt trykk i hjernen at de etter få timer opererte to hull i hodet hans for å lette på trykket. De tok også ut en bit av svulsten som de skulle undersøke nærmere. Alt gikk vedig fort den dagen.

Vi hadde stått opp som en helt vanlig familie,og bare noen timer senere lå vi på sykehuset og kjempet for livet til barnet vårt. Det var tøft å informere familie og venner om det som hadde skjedd. Christian har også to søsken på 8 og 13 år. De ble selvfølgelig veldig redde, men heldigvis bor vi med nær familie tett på oss.

Etter et par dager dager fikk vi reise hjem i påvente av prøvesvar og hva som skulle skje videre. Grunnet størrelsen på svulsten sa de at vi måtte belage oss på at det kunne være kreft. Ti dager måtte vi vente. De lengste dagene i mitt liv. Jeg fryktet det værste og håpet det beste. Så kom dommen; Christian har kreft og han må starte behand!ling med en gang.

Noen kunne kunne slått en hammer I hodet mitt der og da. Jeg ville bare bort, vekk fra dette marerittet!

Men jeg hadde ikke noe valg. Nå måtte jeg være sterk for Christian og resten av familien. Jeg måtte ta frem mammakreftene mine.

Christian måtte igjenom tre tøffe runder med cellegift før de tok nytt bilde. Jeg ble vitne til at gutten min led, kastet opp, gikk ned I vekt og mistet håret. Men hver dag ga han oss mange smil og var alltid positiv til at dette skulle gå bra.

Svulsten krympet og 7. Juni ble 93% av den fjernet. Cellegiften hadde tatt knekken på kreften, men svulsten måtte ut og han ble strålebehandlet i seks uker etterpå. Det var for å sikre at resten som satt igjen ble lagt død.

Det har vært en tøff periode for mammahjertet mitt, men jeg har aldri vært i tvil om at dette skal vi klare. Vi har hatt bare gode erfaringer med leger og sykepleiere vi har møtt og Christian har kjempet som en løve hele veien. Han går nå til kontroller hver tredje måned og hittil ser alt bra ut.

Det å se barnet sitt ligge rett ut med en alvorlig diagnose er helt forferdelig, man har ikke noe valg annet enn å stå i det. Jeg har et stort sår inni meg etter dette, men jeg håper det vil bli lettere ettersom tiden går. Jeg har jo vært heldig oppi det hele. Kreften tok tak i barnet mitt, men klarte ikke å ta han i fra meg….

Mine beste råd:

  • Mitt største råd til andre som har barn med kreft er å tenke positivt hele veien. Og tenk at ingen tilfeller er like.
  • Ikke les på nettet om alt som kan gå galt.
  • Ta imot den hjelpen du kan få og meld deg inn i Barnekreftforeningen.
  • I mitt tilfelle har det hjulpet å skrive ned det jeg har inni meg. Jeg blogger om det å være kreftmamma, og det er blitt som en terapi for meg.

Mammaklem fra Gry

Kommentarer

4 thoughts on “Barnet mitt fikk kreft

  1. Dag-Geir Bergsvik Knudsen says:

    Sterkt å lese og vet sånn noenlunde hvordan dette gikk inn på der for vi har et barnebarn som fikk kreft for ett år siden da han var 2. Fortsatt kjemper de for ham. Godt å lese samtidig for det gir håp til vårt barnebarn også. Håper alt går fortsatt greit med din sønn.

Legg igjen en kommentar