Åpenhet

Jeg husker det som det var i går:

Alle luktene, menneskene på venteværelse, regnværet. Det var høst 2010. Jeg var nyutdannet og klar for alle utfordringer som måtte vente meg i livet. Lite visste jeg om at min neste utfordring skulle bli å kjempe for å leve, det å overleve!

Kul på halsen
Jeg ble henvist til Unilabs Røntgen for å ta ultralyd av kulen på halsen min. Legen fortalte at lymfene var unormale og at det måtte tas flere prøver. For første gang tenkte jeg, og spurte rett ut: ”Kan det være… kan det være…. ?”. Og han svarte:

”Ja. Det kan være kreft”.

Jeg fikk sjokk, kjempet imot tårene, og ville bare vekk derfra. Jeg hørte ikke hva legen sa, og var mest opptatt av å komme meg ut, så jeg løp nesten ut av kontoret. På vei hjem satt jeg og tenkte: ”Hadde jeg kreft eller ikke? Jeg er jo bare 22 år gammel og føler meg frisk.”

Dagen etterpå ble jeg sendt til Rikshospitalet for å ta de første prøvene av kulen. Det ble tre uker med masse prøver, operasjoner og venting, men endelig fikk jeg en diagnose: Det var lymfekreft.

Et viktig valg
Fra dag en valgte jeg åpenhet, og dette har vært en viktig brikke i min kamp mot kreften. Min egen strategi for å komme gjennom hverdagen.

Jeg opprettet en egen blogg der jeg fortalte om den nye hverdagen min, behandlingene og følgene av behandlingen. Ved å være åpen har andre mennesker vært åpne tilbake. Folk var ikke redde for å snakke med meg. Jeg har kunnet hjelpe andre mennesker, og selv blitt hjulpet. Jeg valgte å gjøre dette om til noe ”positivt”, og galgenhumor ble en del av hverdagen.

Den samme gamle Kjersti
Selv om jeg fikk kreft, var det viktig for meg å vise at jeg fremdeles var den samme personen. Den samme Kjersti som før kreften. Jeg ville vise mennesker at man kan leve godt, selv med en så alvorlig diagnose som dette. Jeg strakk det nok litt langt innimellom, noe som resulterte i en innleggelse på sykehus fordi immunforsvaret mitt var brutt helt ned. Men jeg angrer ikke. Opplevelsen av å kunne leve var verdt den ekstra uken på sykehus.

Syk

Men selv om man vil vise at man er den samme, kan det være vanskelig når følgene av behandlingen slår inn. Kroppen brytes ned, energien er ikke lenger den samme, håret faller av, kiloene raser og man føler at man mister sin identitet. I blant husker jeg selv at jeg tenkte at livet etter kreften aldri ville komme til å bli det samme som før. Jeg hadde forandret meg, og ting som betydde noe før, betydde ikke så mye lenger.

Deilig med hverdag
Men gud så deilig det er to år etter å ta seg selv i å ha en dårlig hårdag, å irritere seg over helt dagligdagse ting. Fordi det er lov! Og ja livet kan bli slik det var før, det har i allefall blitt slik med meg, og det setter jeg pris på.

Kreften vil alltid være en del av meg, men det er heldigvis ikke hovedfokuset i livet lenger. Jeg har blitt flinkere til å sette pris på livet. Og nå kan jeg gjerne stoppe opp og tenke: ”Jeg elsker livet”.

Mine råd til andre
Mitt råd er å være åpen om sykdommen til venner og bekjente, fordi man får mye igjen for å være det.  Finn din strategi for å komme gjennom sykdommen. Ikke la sykdommen leve livet ditt. Det er viktig å ha lyspunkter i livet, både som syk og frisk. Finn dine lyspunkt og gjør dem! For meg var venner og familie viktig, bruk dem. Lev livet selv om du er syk, ikke vent til «i morgen». Hver dag er verdifull.

For å lese mer om min historie, besøk gjerne bloggen min som jeg skrev under sykdommen: kjerstihoiby@blogg.no

Kjersti Morstad Høiby

studio-vest_088shv

Kommentarer