Angst må ut av skapet

Mens Lucia omgjorde mørke til lys den 13/12 2011, ble jeg operert og pleiet tilbake til livet av en usedvanlig dyktig stab på Aker sykehus. Det hele gikk så fort.

Noen uker tidligere var jeg på høstferie på Gran Canaria, mitt gamle arbeidssted. Der begynte jeg å blø fra urinen. Det første min kone sa til meg ute på solterrassen da jeg fortalte henne om blødningen, var: «Man kan leve uten urinblære». Så nøkternt kan det sies av en spesialist i intensivmedisin. Hun jobber med liv og død hver eneste dag. Etterpå fortalte hun meg at hun tenkte: Nå blir jeg enke, etter 33 års samliv. Hun var livredd.

Så ble jeg pasient på Clinica Roca syd for Las Palmas. Røntgenbildene viste en kreftsvulst i blæra. Et par uker senere hadde jeg min første operasjon på Sykehuset Østfold.

Så skulle det gå ytterligere tre uker inntil Radiumhospitalet fant ut at jeg var blant de 25 prosent som rammes av den hissigste formen for blærekreft. Jeg begynte å gråte da overlegen på SØF fortalte meg dette en fredag ettermiddag i november. Men så sa han en ting til: «Du skal tilbake i arbeid etter at vi har foretatt en radikalkirurgi på Aker sykehus.» Operasjonen skjedde bare et par uker senere, på Luciadagen. Jeg lå 11 dager på sykehuset og kom hjem til jul.

Nå skulle jeg leve med en ny «Studerblære», konstruert av egen tynntarm. Da de fjernet blæra, fjernet de samtidig prostata, blindtarm og en drøss med lymfeknuter. Deretter «omplasserte» de en del av tynntarmen og konstruerte en blære som nå rommer 4-500 milliliter urin. Utrolig at man kan gå på sine bein bare få dager etter en slik «disseksjon».

Jeg var tilbake i 50% jobb fra 1. april 2012, og formen har kommet tilbake. Jeg er tilbake til mine lange joggeturer i Fredrikstadmarka. Jeg lever! 18. mars i fjor kom også det første barnebarnet. Samuel kom akkurat i rette tid. Morfar trenger Lillegutt nå, for dette har vært tøft, og jeg er slett ikke ferdig med den mentale biten. Jeg lever med angsten om at ”de kan finne noe mer”.

Angst
Det er ikke første gang jeg har hatt dødsangst. Det hadde jeg også som 12-13-åring. Da mistet jeg min beste venn i kreft – min kusine, samtidig som mor ble syk. Da jeg var 19, kom angsten for å dø tilbake. Jeg ble skadet i en bilulykke, kastet ut av bilen og fraktet bort fra ulykkesstedet med blålys. Som 48-åring ble jeg bitt av flått og fikk lymfebetennelse. Angsten var med i sykebilen! Angsten for å dø.

Å befinne seg nede i «dødsskyggens dal» – som prester gjerne snakker om i begravelser, er det verste, synes jeg. Det vet enhver som har vært nede i denne dalen. Spør dikteren Dante om det. Han skrev en hel komedie om dette temaet på 1300-tallet – i Firenze. Det er helt «pyton» å bli kjørt ned i kjelleren gjennom alvorlig sykdom. Etter disse erfaringene håper jeg at jeg vil dø fort og umerkelig når dagen kommer. Helst i joggeløypa. Jeg mener det virkelig!

Og nå?
Kjære tid, dette har vært tøffe tak. 13. april 2012 hadde jeg min første store undersøkelse på Aker etter operasjonen. Alt var bra. Nesten alt. En del smerter. ”Adheranser” heter det kanskje? Ikke spør meg. Men de finner i all fall ingen spredning, og det er det beste nå. Den nye blæra ser også helt perfekt ut på bildene, ifølge overlegen. Så da er jeg glad.

Den nye blæra fungerer faktisk bra, bortsett fra at jeg nå må opp et par ganger pr. natt. Tømming foregår på den normale måten, med litt tillært teknikk. Jeg må også tømme ved hjelp av kateter, et par ganger i døgnet. Det går greit, for nå gjør det ikke vondt lenger.

Jeg er takknemlig for at det har gått så bra. Men usikkerheten ligger på lur. Fint å få snakke med andre om det man er redd for, det man gruer for, om smertene, om angsten. «Likemenn» er fine folk. Angst må ut av skapet. Da taper den styrke.

Frank Oterholt

www.blærekreft.no

Kommentarer

12 thoughts on “Angst må ut av skapet

Legg igjen en kommentar