Aldri så galt…

Jeg er vel en av de som kan kalles heldig, forholdene tatt i betraktning.

Jeg er jevnlig til MR undersøkelse på Ullevål fordi jeg har nevrofibromatose, godartede nervesvulster, som dukker opp hist og her. Våren 2013, tok jeg ny MR av venstre hofte fordi jeg har en liten svulst der som plager meg. Et par uker senere ble jeg kalt inn til nevrokirurgisk poliklinikk (”min” avdeling), hvor jeg fikk beskjed om det var oppdaget ”noe” i bløtvevet i bekkenområdet. Så det ble tatt biopsi av funnet. Og 21. juni fikk jeg resultatet.

Jeg ble kalt inn til personlig samtale med min faste lege på nevrokirurgen og fikk beskjed om at det var funnet kreftceller i underlivet. Men han visste ikke hvilken type. Han var overbevist om at det var oppdaget tidlig og ba meg personlig om å kontakte han hvis jeg ikke hørte noe fra Radiumhospitalet innen en uke (da skulle han ringe og mase).

Rask og god behandling
Men brevet kom i løpet av uka for CT skanning og legetime på gynekologisk avdeling. Deretter var det legetime og da fikk jeg vite hvilken type kreft det var: kreft i venstre eggstokken. Jeg fikk senere vite at det var stadie 3c kreft. Dvs. noe spredning.

Jeg fikk min tre ukers sommerferie før jeg fikk telefon om at jeg var satt opp til operasjon. Jeg ble lagt inn dagen før og fikk vite at de ville fjerne begge eggstokkene, egglederne, livmor, livmorhalsen og fettforkle hos meg.

Greit nok det, i en alder av 51 år holder det med tre barn. Men tilleggsopplysningen var jeg ikke forberedt på: de måtte også fjerne en del av tykktarmen grunnet spredningen i området rundt. Det ble gjort forberedelser i tilfelle jeg fikk utlagt tarm. Det slapp jeg heldigvis, men jeg sitter igjen med en halv meter av tykktarmen.

Kurene gikk greit
Operasjonen gikk veldig bra. Jeg ble skrevet ut fem dager etter. Dagen deretter var jeg innom jobben for å levere sykemelding og prate litt med kolleger. Da fikk jeg beskjed om at jeg så uforskammet sprek ut til å ha gjennomgått en slik operasjon (jeg har et 30 cm. langt arr langs etter magen).

En av grunnene til at jeg kom meg fort etter operasjonen er sannsynligvis at jeg ikke var syk i forkant og ikke hadde noe symptomer (i hvert fall ikke som jeg visste om).

Fire uker etter operasjonen begynte cellegiftbehandlingen som besto av Carboplatin og Docetaxel (Taxotere). Jeg hadde seks kurer med tre ukers mellomrom. Kuren tålte jeg ganske bra, bortsett fra dagen etter hver kur hvor jeg ble kvalm og kastet opp. Og for ikke å snakke om diareen jeg fikk den første helga etter hver kur!!

Etter den andre kuren ble jeg lei av håret som løsnet hele tiden, så da tok mannen min maskinen og barberte det bort.

4. desember var siste kurdag og det var deilig å tenke på der jeg satt i stolen.  12. desember var det julebord hvor jeg storkosa meg:)

Tilbake til jobb
Jeg er en person som ikke orker å gå hjemme hele tiden så jeg ba fastlegen min om å endre på sykemeldingen fra sykehuset. Så allerede fra september 2013 begynte jeg så smått å jobbe igjen. Først 10 prosent som vil si fire timer hver uke. I oktober gikk jeg opp til 20 prosent som jeg hadde ut året. Nå i mai jobber jeg 80 prosent og i juni er jeg over i full jobb.

Nå er formen nesten 100 prosent, men jeg blir fortsatt fortere sliten. Men det regner jeg med endrer seg.

Takknemlig
Jeg kan ikke få takke familie, venner, kolleger og arbeidsgiver nok for at jeg har kommet så raskt og forholdsvis smertefritt på beina igjen. Arbeidsgiver og nærmeste leder har lagt alt til rette for at jeg kunne komme tilbake i jobb i mitt eget tempo.

Og som overskriften sier: Aldri så galt at det ikke er godt for noe: jeg har gått ned mer enn 10 kg og to buksestørrelser etter operasjonen.

Mitt beste råd:
Det som skjer det skjer. Ikke bekymre deg over det du ikke kan gjøre noe med. Gjør det beste ut av situasjonen.

Solvor B. Tellefsen

Kommentarer

9 thoughts on “Aldri så galt…

Legg igjen en kommentar