Å være pårørende datter

Jeg har skrevet tidligere om balansen mellom det å være pårørende og det å være kreftsykepleier.

Jeg tenkte nå at jeg skulle fokusere på det å være datter, og beskrive hvordan det er når din mor nok en gang må starte på igjen med behandling.

Min mor fikk diagnosen eggstokkreft i mars 2011. Hun ble operert og fikk cellegift som tilleggsbehandling. Nå er det 3. gangen at hun må starte på igjen med cellegift, den 3. typen. Jeg satt på kurs, ironisk nok et kreftkurs, da min mor og min søster var på St. Olav og fikk denne beskjeden. Hva som ble sagt på dette kurset etter den telefonen fra min søster vet jeg ikke.

Det eneste jeg tenkte var at nå må jeg komme meg hjem til mine foreldre så fort som mulig.

Mange tanker surret, og tårer kom. Hvor ille det var nå hadde jeg ikke fått klarhet i, men skjønte på telefonsamtalen at metastasene i bukhulen hadde vokst. Vi hadde tidligere fått beskjed om at hun mest sannsynlig hadde metastase på leveren, men dette ble delvis avkreftet nå.

Det å være eldste barn, og kanskje spesielt datter er tøft, du føler du må ta vare på din kreftsyke mor, din far, dine søsken og ikke minst all familie rundt.

Nå er det slik at vi har en stor familie, vi er sammensveiset og prater godt sammen. Heldigvis.

Den helga reiste mamma, tante, mormor og jeg på hytta. En skikkelig jentetur med god mat og drikke. Vi dro ut på skiturer og fikk besøk av mange fra familien. Det å være sammen i en tøff tid, tørre å le og ikke minst ha en spøkefull tone tror jeg er viktig for å komme gjennom en utfordrende tid.

Min rolle som datter og omsorgsfull person gjør at jeg kanskje tar mye mer ansvar enn jeg trenger, men samtidig så tror jeg det er viktig da jeg vet at jeg får ikke beholde min mor så mange år til. Hun har en sykdom hun aldri blir frisk av, og det er nå det er viktig å være sammen, vise at en bryr seg.

I min jobb i kommunen så møter vi mange ulike mennesker, og noen gjør med inntrykk enn andre. En lege som ikke har noen relasjon til oss spurte meg hvordan jeg egentlig hadde det midt opp i alt som skjer. Jeg ble så forundret og overrasket. Det er første gangen jeg har opplevd at noen faktisk ser meg som pårørende. Og etter denne hendelsen så spør jeg alltid de pårørende jeg møter, hvordan de egentlig har det.

Jeg kan ikke tro at meningen med livet er å være “lykkelig”.  Jeg tror meningen med livet er å være til nytte, å være ansvarlig, å ha medfølelse. Det er først og fremst å ha en betydning, å telle, å stå for noe, å ha gjort en forskjell ved at du i det hele tatt har levet».

Leo C. Rosten

Kvinne 34

Les Kvinne 34s første innlegg «Mellom barken og veden»

Kommentarer

One thought on “Å være pårørende datter

Legg igjen en kommentar