Å stå alene i det hele

Jeg lurer ofte på: hvorfor var jeg ikke redd den dagen? Den dagen jeg vandret den lange gangen fra uvitenhet til sannhet på Senter For Kreftbehandling.

Jeg lå med slangen ut av brystkassen mens de startet maskinen den første gangen. Jeg kjørte meg selv ned til akutten med infeksjon i årene og la meg selv inn den dagen. Jeg vandret meg selv inn i operasjonssalen alle de gangene og kom meg opp på bordet uten hjelp. Jeg var der for å ta telefonen de skjebnesvangre dagene. Jeg satte sprøytene på meg selv, dag inn og dag ut, så lenge det krevdes. Jeg tok bussen hjem, handlet og laget mat til meg selv alle de torsdagene. Jeg vandret meg selv inn på sykehuset og jeg vandret meg selv ut derfra. Men jeg lurer ofte på: hvorfor var jeg ikke redd den dagen?

Slik står det skrevet i min dagbok fra tiden etter kreftbehandlingen. Jeg fikk beskjed to dager før starten av russetiden at jeg, en 18-åring som endelig skulle starte livet, hadde kreft i lymfene. Jeg ble forespeilet 6 – 8 måneder med behandling, og 6 – 8 måneder gikk det. Jeg så verden falle sammen idet jeg innså hvor annerledes livet skulle bli.

Jeg skulle jo ta eksamen i Kristiansand, starte en bachelor i kognitiv vitenskap i Bergen om høsten og ha en gøy sommer med festivaler og moro mellom det. Motet sank da det momentant ble kastet til meg et «jaja, det blir et års pause på deg da!», som om kreftdiagnosen var drømmenes dødsdom. Og kanskje var den det, men jeg ble likevel ikke en fremmed for håpet.

En del av meg visste at det ikke var slik det skulle ende. Jeg omprioriterte studieønsket fra en bachelor til et årsstudium i Psykologi og den plassen fikk jeg. Jeg signerte kontrakt på leilighet i Bergen, fikk overført pasientjournalene mine til Haukeland sykehus og flyttet alene til storbyen. Uken før flyttingen fikk jeg gladbeskjeden om at jeg var ferdig med siste cellegift, og at jeg behøvde kun en måned med strålebehandling i Bergen. Det skulle gå lett sammen med studiene, og jeg var overlykkelig over å kunne starte med blanke ark og få det nye livet jeg tidligere hadde drømt om. Slik ble det dessverre ikke.

Tre dager inn i fadderuken får jeg telefon fra overlegen ved Haukeland om at saken min er blitt revurdert. Jeg skal inn og få cellegift neste dag. Og det skal jeg de neste to månedene også. Hjertet mitt ble knust på nytt, men jeg var heldigvis en erfaren pasient. Dette hadde jeg jo gjort før; jeg plukket opp glassbråtene av drømmen og limte sammen en ny løsning for meg selv. Jeg utvidet årsstudiet til to år og fikk økonomisk støtte fra Kreftforeningen, NAV og Lånekassen. Fordi jeg skulle fortsette; å flytte hjem igjen var aldri noe valg.

Jeg trodde cellegiften var det vanskeligste jeg skulle oppleve i mitt liv, men der tok jeg feil. Det vanskeligste ble å være sin egen eneste pårørende under cellegiftbehandlingen. Og jeg mener ikke at jeg sto uten god støtte fra familie og venner, men jeg manglet den umiddelbare nærheten av å ha hjelpende hender rundt meg. Likevel, så gjorde jeg det som måtte gjøres, og kun to uker etter endt behandling sto jeg til tre eksamener ved min gamle videregående skole. Nå er jeg 19 år, uteksaminert, ferdig med første av fire semester ved universitetet, kreftbehandlet og kun en smule redd.

Mine beste råd:

  • Hør på legen din, men hør også på deg selv. Har du behov for å sette livet på vent, eller har du behov for å kunne ha en så normal hverdag som mulig mellom behandlingene? Vi er alle forskjellige, men den gylne regelen her er å finne den riktige balansen mellom hvile og pågang.
  • Bruk penger på deg selv! Kjøp noe du alltid har hatt lyst på og benytt deg av muligheten til å være en litt stereotypisk kreftpasient. For meg involverte dette en time eller to hos hudpleier, og det hadde overraskende god effekt på psyken.
  • Snakk med sosionom, psykolog og kreftkoordinator dersom du har mulighet. Spesielt dersom du er ung og i en liknende situasjon som meg. Det finnes utrolig mange gode løsninger der ute, og man glemmer faktisk av og til at tilbud er laget for nettopp deg. Spesielt dersom man har en kreftform med høy overlevelsessjanse har man lett for å tenke «jammen det er da ikke synd på meg, dette skal gå til noen som virkelig trenger det».
  • Kjøp deg en arkivmappe til å oppbevare alle papirer. Det er ikke alle som vet hvor mye papirarbeid det er å være kreftpasient, men det føles til tider som om man er sin egen advokat. Jeg organiserte papirene mine i forskjellige kategorier, og merker at jeg allerede har åpnet mappen igjen for å titte gjennom noen av dem. Ja, kanskje litt spesielt, men det er minner om tiden som avgjorde mye av livet mitt.
  • Prøv ut å treffe nye mennesker, bare så du kan fortelle historien din eller det absolutt motsatte. Jeg føler jeg kan være hvem som helst, og ikke bare fordi jeg har tre forskjellige parykker, men fordi ikke alle behøver å vite alt om deg. Noen dager får jeg et underliggende sug etter oppmerksomheten man fikk da man var i behandling, og da snakker jeg gjerne åpent. Andre dager er jeg drittlei av å være den som blir hvisket om og stilt spørsmål, og jeg velger da kanskje å heller forandre litt på sannheten for å slippe å være kreftpasient. Hvorfor får jeg aldri ettervekst spør du? Jo, fordi jeg har en god frisør. Ferdig snakket.

Pia Alexandersen

Kommentarer

Legg igjen en kommentar