Å slippe å stå i det alene

I en alder av 44 år, i mars 2016, fikk jeg konstantert kreft. En type kreft med det «stygge» navnet, analkreft.

Det er en sjelden type, ca 40-50 personer får dette i Norge hvert år. Jeg er mamma til tre voksne barn, enslig og med en jobb jeg elsker. Jeg hadde en fæl betennelse som jeg fikk behandling for. Jeg var på sykehuset og fikk behandling, men ingen forsto at denne betennelsen egentlig var kroppens «Hallo! «for å fortelle at «det er noe annet som egentlig feiler deg!»

Min venninne Kitty, som også er min kollega, var med meg på sykehuset i denne perioden. Hun var også med da jeg ble innlagt med mistanke om kreft. Da jeg fikk diagnosen var hun der, og sa da til meg at hun er med på reisen om jeg vil? Selvsagt ville jeg det!

Jeg ønsket ikke at mine barn skulle måtte snu om på sine liv. Yngstebarnet var russ den våren, og jeg ville ikke at hun skulle gi opp denne gode tiden for å være med meg. Jeg vet at alle tre hadde gitt opp alt annet for å være der, og det var ikke noe tema for meg.

Det ble uker med utredninger, og deretter innleggelse for seks uker med stråling, samt to midtuker med kontinuerlig cellegift. Min fantastiske venninne, som for øvrig har mann og fem barn, sykmeldte seg 50% og var med meg hele veien. Både legen hennes og min, syntes dette var bra for meg. De visste utmerket godt at å være helt alene ikke gagner pasienten, heller tvert om. De hadde sett det før, det er en investering i pasientens liv og livskvalitet. De hadde rett. Jeg kan med sikkerhet si at hennes tilstedeværelse gjorde at jeg klarte meg ganske bra i disse ukene.

I følge leger er det en hard behandling jeg fikk. Utenom de to ukene jeg måtte ligge inne på sykehuset, lå vi på pasienthotellet. Kitty tok meg med på turer i Frognerparken, til et glass vin på restauranter, på gåturer og shopping. Alt ettersom jeg hadde krefter og ork til det. Dette gjorde at min psyke ikke ble like ødelagt som kroppen…

Jeg ble veldig dårlig etter hvert, men jeg er evig takknemlig for at hun og familien hennes satte sitt liv på vent, for å støtte meg gjennom dette helvete som behandling for kreft er. Uten henne hadde jeg ikke kunnet trasse meg på jobb igjen etter kun tre måneder. Det er jeg helt hundre prosent sikker på. I dag, elleve måneder etter ferdig behandling, ser det ut som det har gått den rette veien for meg. Det er selvsagt senskader av stråling, og ting en kjenner på i hverdagen, men jeg er så heldig å være i full jobb igjen og lever normalt.

Dog mer reflektert, for ikke å snakke om å gjøre de ting jeg ønsker! Jeg har reist mye på koseturer med barna og venner. Det er mye mer verdt enn en nymalt terrasse, eller et nytt gulv… Gode opplevelser med de en er glad i er den beste medisin ! Til slutt, takk for at du var der for meg Kitty, i alle opp- og nedturer, alltid like støttende, alltid like positiv. Takk.

Mine beste råd:
Om du ikke ønsker å være alene, ta med deg noen du stoler på. Det var helt avgjørende for meg, min livskvalitet, både under behandling og i tiden etterpå.

Kristin

Bilde Min venninne Kitty til venstre og meg til høyre på Fåvang hvor vi bor.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar