Å se et liv forsvinne

Jeg er ei jente på 25 år. I januar 2013 kom det som lyn fra klar himmel. Mamma fikk diagnosen småcellet lungekreft med spredning og behandling ble startet.

Flere cellegiftkurer og stråling av hjernen, og 10. juli 2014 ble all behandling avsluttet da det ikke var flere cellegifttyper eller stråling som kunne hjelpe. Mamma sa hun aldri skulle gi opp og var positiv hele veien, nesten i overkant positiv. Vi støtttet henne så godt vi kunne, selv om det gang på gang viste seg at denne kreften var sterk, for sterk for mamma, men hun ga aldri opp. Mamma tapte kampen 2. oktober i år. 

Kreft er kreft
Lungekreft forbindes ofte med røyking, spesielt småcellet, jeg har hørt og lest at folk sier at det er deres egen feil når de velger å røyke og at de kan skylde seg selv, men kan man virkelig si at noen har skyld eller valgt å få kreft? Jeg blir rasende når jeg leser og hører folk si det. Jeg synes absolutt ikke mamma fortjente å dø 57 år gammel, og heller ikke å lide i et år og nesten ni måneder med behandling, frykt og og en kamp for livet. Kreft er kreft, om den sitter her eller der, har vel ingen gjort seg fortjent til den.

Jeg tilbragte et år hjemme hos mamma og resten av familien fra oktober i fjor til nå og jeg har sett mamma miste livet sakte, men sikkert. Fordi det er nettopp det hun gjorde. Hun ble svakere, trengte mer hjelp og ble til slutt sengeliggende.

Jeg har aldri opplevd kreft i nær relasjon før, men har kjent noen som har hatt kreft i familien, jeg har lært om kreft på skolen og har sett litt av det igjennom mitt yrke som helsefagarbeider. Men etter at mamma fikk kreft har jeg forstått at jeg ikke ante noen ting.

Mange følelser
Alle de følelsene som jeg har hatt som har vært som en berg og dalbane: Håp, sinne, fortvilelse, håpløshet, urettferdighet og redsel for at dette skulle gå galt. Det har vært og er en ubeskrivelig smerte, jeg har ikke ord som dekker de følelsene.

Det å høre mamma si at hun aldri skulle gi opp, var mange ganger forferdelig, fordi vi visste innerst inne at hun ville tape. 

Jeg fikk noen spørsmål under sykdommen til mamma. Blant annet hvordan jeg kunne se så lykkelig ut eller dra på fest? Jeg kunne ikke fått noe som såret mer. Det viser hvor lite mennesker forstår av kreft og hva det innebærer. Det var min overlevelsestrategi i den perioden. Og det å få være 25 år og bare Marita var absolutt ikke hverdagskost det året, det var gull verdt.

Det å ha kreft kan by på mange utfordringer, ikke bare for den med diagnosen, men også for de som er rundt den som er syk. Jeg følte meg både alene, men samtidig hadde jeg mye støtte rundt meg. Men ingen som kunne si at det jeg følte og opplevde var riktig, for de har aldri opplevd det.

Sårende
Jeg, resten av famlien og mamma opplevde at mennesker trakk seg vekk. De var redde for å møte på mamma eller oss og det var vondt. Jeg tenker så mange ganger på at i løpet av en persons liv så er det kanskje flere gode enn dårlige dager, og når du da blir alvorlig syk, er det ikke viktigst å ha støtte rundt seg?

For meg er det veldig viktig å få frem hvordan det føles å bli flyktet fra på butikken eller andre steder av mennesker som ikke tør å møte sykdommen. Jeg har blitt så bevisst på den tiden med mamma at jeg vet hvor viktig det er å ha noen rundt seg. Mine nærmeste venner har vært til stor støtte, selv om de har sagt at de ikke kan forstå og at ord blir fattige, så har man en forståelse for at dette er alt annet enn lett.

Gode minner
Mamma’n min var den tapreste og sterkeste kvinnen jeg noen gang har møtt, og livet føles ikke rettferdig i det hele tatt. Det er en forferdelig smertefull og tung tid å se noen lide så forferdelig, men vi har skapt mange gode og uforglemmelige minner sammen.

Min største trøst nå er at jeg kan se tilbake på det siste året der jeg har stått ved siden av mamma og kjempet med henne, ingen ting er usnakket. Men kreft er noe som jeg ikke unner noen, ikke min verste fiende en gang! 

Noen dager får jeg lyst til å gi opp, men mamma ga aldri opp og det skal ikke jeg heller.
Jeg har lært mye av denne tiden også. Blant annet det å sette mer pris på ting i hverdagen, kafetur med venninner f.eks ble en avkobling når det sto på som verst hjemme. Sånne ting som jeg før tok som en selvfølge.

At vi mennesker tar mye for gitt; jeg følte meg så heldig. Heldig som var i stand til å kunne gjøre sånne ting, som er fysisk frisk, som lever i beste velgående, som får den muligheten til å leve. Den fikk ikke mamma, valget var tatt for henne. Ufattelig urettferdig.

Leve videre 
Jeg er så stolt av alt mamma har kjempet for. Og ville virkelig at det skulle komme et mirakel – noe som ikke skjedde. Og jeg håper så inderlig at det blir mer forskning innen lungekreft i årene fremover. Selv om jeg savner hun mer og mer for hver dag som går, er det på en måte godt å vite at hun ikke har det vondt mer. Ikke smerter, for det er uutholdelig å være vitne til. Men det er ufattelig urettferdig og ubeskrivelig vondt å vite at mamma ikke ville dø og ikke ga opp, og så fikk hun ikke velge.

Jeg skal leve videre det livet mamma aldri fikk!

Mine beste råd:

  • Bruk tid med den som er syk, man kan le, smile, mimre og skape nye minner selv om det er mange vanskelige stunder
  • Snakk sammen om alt dere vil ha sagt, før det er for sent
  • Det er lov å vise følelser, sinne, gråt ,men også glede
  • Ikke trekk dere unna en kreftsyk person eller den nærmeste familien.  Kreft er ikke smittsomt!
  • Men det viktigste av alt; ta vare på det du har og sett pris på at du får lov å leve!

Marita Nakkeid

Intervju med Marita i Romerrikes Blad 29.12.14

Kommentarer

37 thoughts on “Å se et liv forsvinne

  1. Anne T. Sternhoff says:

    Så fint og ærlig du skriver. Det føles som om du skriver om meg og min lille familie. Jeg mistet min mann for 10 måneder siden. Han hadde samme diagnose som din mamma. Ble 50 år gammel. Sammen har vi vår datter Martine, 5 år. Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver, alle følelser, ting som er viktig, omgivelsene… Ønsker deg lykke til videre, det blir bedre. Skriv mer og prat alt du orker, det er den beste terapien synes jeg. Alt godt til dere.

  2. Gry Linås says:

    Du har vært igjennom masse, Marita. Har hørt litt om historien din, Ole Tom og jeg er kolleger, og JEG fikk kreft i 2009. 2 diagnoser, men ble en "overlever ". Heldige meg. Du SKAL leve livet ditt, være ung og være med på det som skjer i vennegjengen. De som unngår deg : DE har et problem, ikke DU, hev deg over sånne mennesker…. Om du føler for å "snakke/dele" : jeg er på FB. Uansett : stå på og minnes de gode minnene og opplevelsene du fikk med mammaen din det siste året du fikk med henne…. <3

  3. Marita Nakkeid says:

    Nå kom det noen tårer…Først vil jeg si at jeg er så glad på dine vegne som har overlevd kreftsykdommer!:-) Og ja, livet kan man ikke planlegge og det har vært en lang, tøff, vond men også for mitt tilfelle ufattelig minnefult, det må jeg holde fast ved for det er kun det som er igjen. Med mange fantastiske mennesker rundt oss :)og som jeg skriver skal jeg aldri gi opp, ALDRI! Mamma gjorde ikke det, marita skal ikke gjøre det 😉 takk for en fin og rørende kommentar og jeg setter stor pris på det! ❤ Og jeg heier på deg i fremtiden og at du holder deg frisk som en fisk

  4. Marita Nakkeid says:

    Jeg får vondt i hjertet mitt når du fortelle at du kjenner deg igjen, og det fordi jeg vet hvor vondt og sint og fortvila jeg har vært!❤ og jeg har også tru på at ting vil bli bedre,men med julen som kommer fortere enn noe annet så er det blandet, men gir opp gjør jeg aldri. Å skrive en sånn tekst rett fra hjertet letter mye og få det ut, nå folk. Tusen takk og ønsker deg og dine alt godt og en god jul!:-)

Legg igjen en kommentar