Verdens beste mamma

Jeg trodde aldri det skulle skje oss. At det kunne skje vår lille familie, men plutselig ble hele livet snudd på hodet. Det ble bekreftet at mamma hadde lungekreft september 2013. Mamma dro til legen fordi hun hostet, men det viste seg å være kreft. Den ble oppdaget sent, og hadde spredd seg til ribbeina.

Jeg har ofte tenkt hvorfor måtte det skje henne? Den mest fantastiske og sterkeste kvinnen jeg vet om. Hun som alltid hadde vært der for oss barna. Pappa jobbet en del før, mens mamma var hjemme og tok seg av oss tre barna gjennom oppveksten. Hun var ikke bare en mamma, men også en bestevenn. Ei jeg kunne fortelle alt, og alltid var der for oss. Etter den beskjeden var jeg nok for positiv, og tenkte at mamma skulle greie seg. Lite visste vi om at hun ikke skulle det.. 

Mamma og pappa flyttet til Geneve, Sveits, i 2004 eller 2005. Dette var på grunn av  jobben til pappa.  Det var også her hun fikk diagnosen, og utførte utallige stråle- og cellegiftbehandlinger. En grunn til at hun valgte å utføre behandlingene der var fordi hun ville skåne oss barna for det verste. Hun tenkte alltid på oss, mer enn på seg selv…

Mamma ble erklært kreftfri i januar 2014, og jeg var lykkelig over at mamma ikke lenger måtte kjempe mot denne grusomme sykdommen. Det var gode måneder i ettertid, selv om hun allikevel hostet mye, og slet med å gå opp trapper. I mai derimot ble hun dårlig igjen, og måtte legges inn på sykehuset fordi hun ikke fikk puste i det hele tatt.

Jeg husker jeg dro ned til Sveits for å besøke henne på sykehuset den 1 juli. Under oppholdet mitt fikk vi vite på sykehuset at mamma hadde kun noen få uker igjen.  Hun hadde ikke sjans til å overleve. En helt uvirkelig beskjed å få, og jeg klarte nesten ikke å skjønne det.

Jeg dro hjem 10. juli, og visste ikke helt hva jeg skulle tenke. Jeg husker mamma sa hun gledet seg til å se meg igjen. Det fikk jeg aldri gjøre. 22 juli døde mamma. Jeg og søsteren min reiste til Sveits for å se henne en siste gang… Jeg er 28 år, og har en tvillingssøster (toegget) og en bror på 30 år.

Mamma ble bare 64 år gammel, og hadde kreft i 10 måneder før hun døde. Det gikk ikke helt opp for meg at hun faktisk var borte før jeg så liket hennes. Det vondeste og verste jeg har opplevd. Nå er hun borte for alltid, og jeg savner henne mer og mer for hverdag som går. Pappa bor på Lillehammer nå, der vi vokste opp og mamma tok seg av oss. Desverre har han ikke taklet døden til mamma så bra. Han skal tilbake til Sveits for å selge leiligheten og bli kvitt alt der nå snart.

Jeg skjønner nå i ettertid hvor utrolig hun egentlig var. Hun var limet som holdt oss sammen og det beste vi hadde. Man kan fort ta ting for gitt. Man skjønner på et vis ikke hva man har før det blir borte. Man må huske at det er naturlig å la livet gå sin gang. Det er unaturlig å bekymre seg for det verste hele tiden. 

Dette gjelder sikkert spesielt for personer som muligens følte de ikke gjorde nok før det var for sent. Jeg har ofte tenkt at jeg burde ha sagt at jeg var glad i henne oftere, ringt henne oftere, vært mer sammen med henne og besøkt henne mer. Jeg skulle ha vist hvor mye jeg faktisk satte pris på henne og alt hun gjorde for oss. Men nå vet jeg at det nytter ikke å tenke sånn. Jeg vet at mamma visste hvor glad jeg var i henne.  Man kan ikke straffe seg selv i etterkant av noe sånt, men må heller sette pris på tiden man hadde. Jeg føler meg veldig heldig som hadde akkurat henne som mor. Vi hadde et sterkt bånd, og det vet jeg er nok. Vi har opplevd så mye fint sammen, og det gjelder å ta vare på det.

Jeg er bitter på kreft. Bitter på at mamma ikke røyket, og allikevel fikk lungekreft. Det føles så urettferdig, og ja, livet er urettferdig til tider. Det er ingenting jeg kan skrive for å rettferdiggjøre det som har skjedd, og det kan man vel ikke gjøre med slike situasjoner. Det gjelder bare å ikke grave seg ned. Det er lov å gråte, men livet må jo gå videre. Man må bare bruke tiden, finne støtte i de rundt seg og ta vare på de gode minnene. Mamma hadde villet det. 

Mine beste råd:

Du er nok! Uansett hvs som skjer…Prøv uansett å være med en som er syk så mye du kan. Skriv gjerne brev, vis bilder, snakk, og si at du er glad i den personen det gjelder. Man får aldri sagt det nok!

Finn støtte i venner, kjæreste og familie. Vær åpen om hva du tenker og føler. Prøv å være sterk og lev et så normalt liv som mulig. Gå på jobb, skole, vær sosial. Uansett hva som skjer må livet gå videre. Det er klart det er lov å være lei seg, men man må ikke grave seg ned!

Charlotte Aurtande

Kommentarer

23 thoughts on “Verdens beste mamma

  1. Heidi Hove says:

    Kan jeg få dele din historie, den var så fin <3. Jeg har hatt lymfekreft for 2 år siden ,og nå har jeg lungekreft, vil gjerne at mine barn skal lese ditt innlegg ,så får de selv avgjøre hva de ønsker. Har ikke fått noe dødsdom ,men vet at jeg kan dø i en alder av 53 år. TUSEN TAKK FOR DINE TANKER, vil ikke at mine barn skal føle noe slikt <3

  2. Sissel Waade says:

    Kjære søte Charlotte. Dette var en fin og varm historie. Du er flink til å formidle dine tanker og følelser og vi forstår at din mamma og du hadde sterke bånd. Jeg har tenkt mye på deg etter det som har skjeddd, og jeg blir glad når jeg hører at du har levd livet ditt videre og at du viser og snakker om din sorg. Det er en fin måte å bearbeide følelsene sine på. Sikkert til stor hjelp for andre som opplever det samme. Jeg er glad for at du har støttepersoner i livet ditt, familie og venner. Takk Charlotte for en nydelig fortelling, og jeg ønsker deg alt godt videre. Varm klem fra Sissel 🙂

  3. Eline Wildchild S says:

    Kjære Charlotte min Og Christina og Frederik Fantastisk skrevet, og en verdig representasjon av hvordan Jo var som mor. Jeg håper og tror at dere fortsetter å finne en måte å leve videre på, hvor sorgen blir lettere å bære og de gode minnene står sterkest. Du er så flink til å formidle tankene dine!

  4. Sylvi Merete Halonen says:

    Kjære Charlotte, vakkert skrevet. Har selv en mor som fikk kreft i 2012,hun ble operert og ble kreftfri i 2 år. Nå er det en ny kamp å kjempe for hennes liv,hun en vakker dame i sin beste alder, jeg nekter å la henne dø. Viktig å være åpen som du sier, har derfor lagd med en blogg, for henne og meg,lettere å skrive om sine følelser enn å prate om de<3

Legg igjen en kommentar