Å leve videre etter kreften

Jeg fikk tykktarmskreft da jeg var 39 år. Da jeg fikk diagnosen hadde jeg vært syk lenge, men legen mente at mageproblemene mine skyltes «bare stress» og fikk meg ikke undersøkt. Ja,ja, så ble det operasjon i hui og hast, stomi og cellegift.

De jeg var ferdig med behandlingen var jeg så lykkelig. Hele familien var lykkelig. Selv om jeg var sliten følte meg sprekere og sprekere fra dag til dag og livet så lyst ut.

Men etter en stund stagnerte framgangen. Jeg var fremdeles sliten og klarte ikke å leve normalt. Måtte legge meg ned etter fysiske eller psykiske påkjenninger, hvile i timesvis. Klarte ikke å konsentrere meg. Slik er det enda. «Fatigue» – jeg hater det ordet.

Vi skal jo liksom ikke syte da vi som har overlevd kreft, ingen liker folk som syter, det virker så egosentrert.

Men jeg må nesten syte litt, for jeg var ikke forberedt på at livet skulle bli så annerledes etter kreften.

Mine to hovedproblemer er:

  • Fatigue og hvordan det virker inn på hverdagen min og hverdagen til familien min. Familien blir jo påvirket også.
  • Datteren min fikk alvorlige spiseforstyrrelser rett etter at jeg hadde hatt kreft, jeg kan jo ikke bevise det, men jeg vet at det hadde en sammenheng. Hun er fremdeles svært syk.

Fatigue er ikke så lett å ha. Folk skjønner det ikke. De tror at du bare er litt sliten, men det er ikke sånn det er. Jeg tror ingen som ikke har hatt det kan forstå det. Når du er så sliten at du ikke klarer å løfte hånda, og du svarer bare med enstavelsesord så er det mer enn «litt sliten». Jeg har funnet ut at det ikke er vits i å prøve å forklare til folk, for da sier folk bare ting som «jeg er også sliten» eller «alle blir litt mer slitne etter at de passerer 40».

Å prøve å få nok fysisk aktivitet er viktig for meg  Jeg prøver så godt jeg kan å holde meg i form. Det som er gull for meg er å gå turer, gjerne på fjellet når jeg har energi til det. Det er godt for kropp og sjel og gir meg mye.

Økonomi og framtidsutsikter:
Jeg har en bra utdannelse, er sykepleier og lærer, så det skulle egentlig ikke være noe problem med jobb. Da jeg fikk diagnosen og ble behandlet hadde jeg allerede vært sykmeldt ett helt år pga «stress» som legen mente det var. Jeg var over på arbeidsavklaringspenger og hadde ikke noen jobb å gå tilbake til.

Siden jeg er plaget med fatigue så kan jeg ikke jobbe 100 prosent. Akkurat nå jobber jeg 65%. Siden jeg klarer å jobbe mer enn 50% har jeg ikke krav på noe støtte fra NAV heller.

Nav ja…Gud hjelpe meg…

Det jeg ønsker, uten å framstå som sutrete, er å få fram hvor utfordrende det kan være å ordne seg økonomisk etter at man har vært syk, hvor viktig det er å ha fast jobb, hvor hardt kreftsykdommen til en person kan ramme hele familien, hvor viktig det eg at barna blir fulgt opp av sykehus og skole når en forelder er alvorlig syk, og ikke minst hvilken utfordring det er å være ei vanlig mor/ kone/ arbeidstaker/ venninne når man har fatigue, og også hvor undervurdert plagene med fatigue er.

Mine beste råd:
Ingen planlegger å få kreft, men dersom man får kreft er det er stor fordel å ha fast jobb slik at man har noe man kan komme gradvis tilbake til etter behandlingen. Det er skrekkelig slitsomt å skulle finne seg en ny jobb når man ikke er på topp etter kreftbehandling.

Har du barn er det viktig at de får god informasjon. Her i Ålesund var dette noe som ikke ble tilbudt. Skolen bør også ha et opplegg i klassen dersom det er en elev med kreftrammet foreldre. Det heller fantes ikke her.

Stå på krava når det gjelder å bli skikkelig undersøkt dersom du har noen symptomer som du mener kan være kreft. Det er ikke alltid at legen har rett.

Marit Midtli

Kommentarer

Legg igjen en kommentar