52 turer i 2015

2014 var et tøft år med brystkreftbehandling. 2015 er mitt år: Jeg har som mål å gå meg frisk, helt frisk og gir meg selv 52…(toogfemti) turer fulle av fine opplevelser, utfordringer og prøvelser vil jeg tro… Jeg gleder meg veldig! Er det noen flere som vil bli med på en og annen tur så er det lov å slenge seg med! Jeg fylte 44 år i desember. Jeg bor på Harestua med Nordmarka som nærmeste nabo.

52 turer blir beintøft, men jeg vil så gjerne og det driver meg. Jeg har fortalt om dette turprosjet og målet mitt på Facebook, det blir vanskeligere å jukse seg unna da når det er blitt «offentlig»,….og folk vil bli med, det er kjempemoro!! Jeg gleder meg veldig til dette Friluftslivåret. Jeg tror det kan gi mange utfordringer, men mest av alt gir det fellesskap, fine opplevelser og masse gleder 🙂

Hva er en tur for meg?

Jeg har elendig kondisjon, men vilje og utholdenhet. På krevende turer er det viktig å finne et jevnt tempo som det blir mulig å gjennomføre. På fellesturer så krever det litt mer, der blir jeg en sinke. Vi er som oftest en samla gjeng til målet for turen og så er jeg innstil på å gå «alene» hjem igjen. Da har jeg brukt meg så mye og klarer ikke å holde følge. Men det er helt ok 🙂 For jeg klarte å gjennomføre, det er det som gjelder. På de tre sykkelturene jeg har med KORK, den lokale sykkelklubben her – har jeg vært en brems. Det er «bolleturer» for de som sykler aktiv. Vi er ganska samla inn til Kikut, og ja, så er det hjem igjen lenge etter de andre. Men jeg har gjennomført. 

En kropp som ikke funker
Jeg strever nok litt med å akseptere at jeg ikke funker, derfor pusher jeg meg kanskje litt for hardt i blandt også. Og da kommer det en nedtur. Det kan være fra et par dager og opp til en uke – de er kjipe.

Men gleden av å mestre, å kjenne kroppen virke og all fremgang underveis,  teller mere enn nedturene. Jeg har lært meg å kjenne på de og jeg vet at det kommer bedre dager igjen 🙂 På disse dagene er jeg ikke synlig, og egentlig tror jeg heller ikke folk tenker over slike dager hos andre. Det var nesten litt befriende når håret var borte, da var det liksom litt mere akseptabelt og synlig at jeg ikke var frisk.

Jeg er heller godsliten på aktivitet enn sliten av å bare være..det er jo slik fatigue virker. Mental fatigue er vanskeligere å trene opp igjen. Jeg føler ofte at jeg må «forsvare» at jeg sliter med senskader og bivirkninger, jeg ser jo så frisk ut…
 
Tamoxifen og operasjon
Tamoxifen – ja, det er no dritt. De var utsolgt for denne på apoteket i sommer – over hele landet faktisk! Jeg fikk et alternativ; Novaldex, men den var enda verre. Den kjørte meg rett ned, kvalme, leddsmerter, huepine og helt pingle. Disse tablettene kjørte meg rett ned igjen, det var vanskelig å skulle følge opp denne alternative medisinen når den ga så mye sterkere bivirkning. Jeg tillot meg å ta en «medisinpause». Jeg merket at energien kom mer og mer tilbake. . Åh som jeg nøt disse forsommerdagene, turene ble lettere og jeg tok meg selv i å danse litt bortover der jeg gikk flere ganger (har musikk på øret).
 
Deilig, nye perser på tidtakende «Testrunder», ikke noen kamp, men bare for å se fremgang og stabilitet. Så kom uroen, vil jeg få tilbakefall om jeg ikke tar disse medisinene? Har jeg skadet celler i kroppen som vil utvikle kreft igjen?
 
Jeg hadde tidligere forsøkt få tak i kreftlegen min ved Hamar sykehus, uten hell. Noen uker senere fikk jeg en telefon i fra hans doktorkollega. En veldig god samtale, veldig informativ. Det var min første dialog rundt kreften, bivirkninger og senskader, ja livet etter ferdig behandling sist februar.
 
Hue mitt var sprengt på søken etter å vite, hva er rett og hva er galt? Alle reaksjoner i kropp og hode. Min krefttype var svært hissig fikk jeg beskjed om, noe som var en litt ny opplysning for meg. Å slutte med Tamoxifen var ikke et alternativ. Hun ga meg godkjenning på medisinpause fra Novaldex, fram til Tamoxifen var tilbake på apoteket, Det var en medisinstopp på 6 uker.
 
Jeg fikk et kjempeløft både fysisk og psykisk, livet var deilig. Sliten og medtatt ja, men stadig bedre og «vondtene» ble svakere (ledd og muskelvondter). Denne pausen ble nødvendig for meg på veien videre.

Status helse
Denne uken var jeg gjennom en brystreduserende operasjon – en helt «vanlig» rutinemessig operasjon. En oppfølgende operasjon etter inngrepet for å fjerne kreften. Det ble anbefalt å forminske det friske for å unngå slitasjeskader og skjevheter i rygg og kroppsholdning, altså for å kunne gå en snillere alderom i møte. Å skulle operere i «kreftbrystet» som var strålebehandlet ville medføre en større risiko og ikke var det sikkert at kroppen ville akseptere et innoperert implantat heller.

Jeg sliter litt med å føle at jeg må rettferdigjøre at jeg som «ser så frisk ut» eller å til stadighet høre «du må være utrolig sprek». Det ikke er ikke slik på innsiden, sannheten er at jeg strever. Det er vanskelig å skulle forholde seg til å bare være % av hva en var før jeg ble syk, å være så enormt sliten til tider og være helt tappet for enegi. Det som vises på utsiden er at jeg er ute på turer, trener og smiler over livet for jeg gjør jo også det, det er så deilig å kjenne at man er.

Turer så langt i år
Så til turene: I år har det bare vært noen småturer, og de er også veldig viktige i hverdagen. Men målet jeg har for disse 52-turene er litt mere målrettet, jeg samler på topper…kommunetopper, 2000 moh. topper osv. Noen av disse turene må jeg virkelig tilrettelegge for å gjennomføre. Dagene etterpå kan ikke ha noen særlige gjøremål. Jeg har på noen av turene grått av utmattelse, så kjenner jeg gleden av å mestre ta over, jeg kan klare om jeg virkelig vil 🙂 Sånn har jeg alltid vært.
 
Jeg har vært nødt til det opp igjennom oppveksten. Jeg møtte tidlig motgang. Den befriende følesen av å være ute i fjellheimen – «Naturlig rus» – er et navn jeg har gitt denne følelsen. Ja, rett og slett rusa på naturen. Det gir meg energi og glede.
 
Målet med disse 52-turene er å gå meg frisk, jeg håper jo det er mulig 🙂 Men også å fylle tiden med gode opplevelser, søke mot steder jeg ikke har vært før, kanskje til og med klare å trigge høydeskrekken min litt…der er jeg en «pingle».  En 52-tur kan også være med kajakk, ski eller sykkel. Og om ingen høydemeter eller andre utfordringer, så kanskje en mil pluss…
 
Turer under behandlingen
Under behandling pushet jeg meg også ut. Det var så deilig å kjenne den friske lufta. En runde rundt nabolaget her er på litt under en km, noen ganger brukte jeg mer enn to timer på denne.
 
Noen ganger våget jeg ikke gå alene, det var så tungt og gjorde så vondt i kroppen, men også så godt. På en av disse turene sent en desemberkveld, var jeg så sliten at jeg ikke klarte å gjennomføre, nesten. I siste oppoverbakke var jeg helt tom, jeg ble sittende på knærne, kjente den kalde vintersnøen, jeg gråt og ble sint på meg selv som var så utrolig dum. Noen ganger tillater jeg meg selv å banne. Dette var en av de gangene..det var nok mest uttmattelsesfølesen. Jeg klarte å reise meg etterhvert og kom meg hjem. Etter den opplevelsen turte jeg ikke lenger gå alen.
 
Alenemor på godt og vondt
Jeg er alenemor og hverdagen er med Karianne på ni år 🙂 Det har vært tøft igjennom denne tiden. Å ikke kunne være syk, eller det å kunne være syk, hvordan skal jeg si det…
 
Jeg har jo hele tiden måtte være tilstede for datteren min. Opp om morgenen for å få henne på skolen, Ta vare på hus og hjem, hverdagslige ting for at hun skulle ha det så «normalt» som mulig. Jeg er lei meg for at jeg ikke har kunnet være mere tilstede..
 
Jobben mistet jeg mens jeg var under behandling. Stedet jeg jobbet ble solgt og da ble det gjort noen omrokkeringer. Jeg ønsker meg ut i arbeidslivet igjen 🙂 Jeg ønsker å kunne virke i hverdagen igjen, jeg ønsker å eksistere i livet. Jeg må bare bli frisk først, helt frisk – det er motivasjonen for mine 52 turer. 
 
Friskmeldt fra kreften, men ikke frisk. Kampen om å finne Veien tilbake til livet.
 
Venke Fredriksen

Kommentarer

6 thoughts on “52 turer i 2015

  1. Janne R Sørheim says:

    Et flott innlegg, Stå på hver dag for deg og datteren din. Husk at mye sitter i hodet, tankens kraft. Tillat noen minutter hver dag å være svak, få ut all grums og gråt viss du trenger det. Det er sunt og helt naturlig. Lykke til med turene dine, kjempebra opplegg.

  2. Halldis Aalvik Thune says:

    Kjære Venke! Eg er imponert over din innsatsvilje, som målretta fører til at du får det beste fram i livssituasjonen din, på tross av ein kropp som er litt sliten etter ei tøff medisinsk behandling. Me møttest på ein utruleg måte, gjenom at du var leiar av VERNE-VØLA i Valdres og gjenom Kreftkamp.no, som dotter mi Eyrun driv. No har eg nettopp lese om kva du har vore igjenom, og eg er imponert– og ynskjer deg lukke til vidare og alt det beste i åra som kjem.

  3. Venke Fredriksen says:

    Takk Halldis 🙂
    Rart med slike tilfeldigheter i blandt, men dette var gøy!
    Ja, tiden med kreftdiagnose og behandling av denne har vært vanskelig. Å møte på Eyrun og bli kjent med henne igjenom Kreftkamp og hva hun arbeider med der har gjort godt Eyrun gjør et godt formidling/opplysningsarbeid gjenom Kreftkamp!
    Verne Vøla gjør og en stor jobb der, dog innen for bygningsvern, du la grunnstenen Halldis som har gjort mye for arbeidet videre til hva Verne Vøla er i dag 🙂

Legg igjen en kommentar