34 år og forandret

Kampen min begynte med at jeg fikk akutt vondt i høyre bryst, med barn på 6 og 8 år, trodde jeg  det var brystbetennelse, og at det ville gå over. Men det gjorde det ikke. Etter 2 dager oppsøkte jeg legen min som med en gang sendte meg på mammografi. Mannen min kjørte meg til legen. Rutine tenkte vi. Han slapp meg av og jeg satt og ventet alene.

Jeg ble ropt opp, og de begynte å ta bilder av høyre bryst. Flere bilder, flere leger kom til…Så fikk jeg beskjed om at de ville ta ultralyd. Jaja tenkte jeg; godt de er grundige. Mens jeg ligger der blottet på benken, kommer en sykepleier bort til meg, tar hånda mi, stryker på den og sier «Jaja, det er no enten eller dette da».

Alene
De tok også biopsi og det var da jeg spurte: Har jeg kreft? Ingen svarte, men så sa en lege «Ja, det kan se sånn ut». Da lå jeg der, venta på biopsien, gråt, og følte meg veldig alene.

Da jeg var ferdig, fikk jeg en bunke med brosjyrer og et glass vann. Jeg gråt og ble henvist til et venterom der jeg fikk ringt til mannen min. Stakkars mannen min. Jeg tror ikke han forsto et eneste ord, men plutselig var han der. Og jeg husker jeg sa: de sier jeg har kreft…

Etter dette husker jeg ikke mye. Det var fredag og vi bestemte oss for å ikke fortelle barna noe enda. Jeg hadde ny time på sykehuset onsdagen etter.

Fjern lege
Vi møtte opp onsdagen hos en lege som ikke reiste seg opp for å hilse. Han så ikke på meg. Så sier han bare «Ja, det var cancer i den kulen».

Stille… Verken jeg eller mannen min sier noe. Så spør jeg: – mener du å si at jeg har kreft? -Ja, svarer han. – Du har kreft.

Inn kommer det en kreftsykepleier, med papirer om at jeg skal opereres allerede tirsdag.

I sjokk
Ok, da har jeg kreft da. Nå må vi hjem.

Vi blir sendt hjem. Tomme for ord. Jeg ringte pappa. Tenkte at han tok det bedre enn mamma. Jeg husker ikke hva han svarte meg.

Jeg kunne ikke tro det! JEG? HVORFOR?

Hvordan fortelle små barn?
Vi ble enige om at barna måtte få vite det. De var små, så vi tok kontakt med kreftavdelingen,  Kreftforeningen og barnepsykologer for å få hjelp til å fortelle ei på 6 år og en på 8 år at mamma hadde en livstruende sykdom. Jeg husker ikke hvordan vi fortalte det, men jeg vet at den fantastiske mannen min gjorde alt rett.

IMG_1536KK

Tirsdagen kom, og jeg skulle opereres. Så kommer kirurgen og spør: «Skal vi fjerne hele brystet eller bare kreftkulen?» Vi lot henne bestemme og fjernet hele brystet. Lovord om at innen 6 måneder ville ett nytt bryst være på plass.

Tungt å trøste
Jeg våknet etter operasjonen og tok meg til brystet – borte…..jeg gråt, fikk morfin og sovnet. Slik pågikk det 4 el 5 ganger. Hver gang så jeg mannen min sitte ved siden av meg å gråter. Han holder hånda mi og trøster så godt han kan. Men hvordan trøster du kona di på 34 år som har fått kreft og akkurat fjernet det mest kvinnelige hun har?

Jeg blir sendt hjem. Med oss har vi en engel. En som tar ansvar og rigger meg til på sofaen. Hun sender mannen min til sengs, gir meg mat, medisiner og sjekker drenet.

Ville være frisk mamma
Enda tok det 3 uker før vi endelig får vite at det IKKE er spredning, men cellegift er nødvendig. I ett halv år går jeg for å få pumpet gift inn i kroppen min.

Jeg skulle IKKE vise barna at jeg var syk. Først cellegift; så rett på familiekaffe i barnehagen. Jeg vasket hus, sto opp med barna og lot som om alt var bra med mamma. Jeg ville ikke skremme de.

Jeg husker godt da jeg mistet håret. Jeg satt over doskålen å dro ut alt. Helt panisk!
Så kommer mannen min og sier STOPP! Passet mitt gikk ut snart, og vi skulle til London!
Da måtte vi le:)

Gamle venner, nye venner
Som alle andre mistet jeg venner på veien, men jeg fikk også nye. De som trakk seg unna har jeg ikke bruk for. Jeg vil ha de som respekterer mitt ønske om at barna skal beskyttes og som vil det beste for meg og min familie.

Og de som sier at jeg er forandret: JA, kreft gjør noe med deg!

Mine beste råd til andre
Lytt til kroppen din, og ta imot all hjelp du får.

Men de som «blander» seg for mye, og skal vite alt tapper deg for krefter…
Det er din kropp, din kamp og dine valg.

Noen hadde jeg bare lyst til å kutte ut og det gjorde jeg!

Børst av deg kommentarer om hvordan du best kommer deg igjennom kreftkampen DIN!

Vibeke Strømberg

Kjøp boken «Kreft ga meg kraft»

Kommentarer

70 thoughts on “34 år og forandret

  1. Wencke Haug says:

    Vibeke. Så flott å lese din historei. Sterkt. Hvilken seier å ha kommet gjennom dette!!! Og din opplevelse er din – og ingen andres. Lykke til videre med alle de gode støttespillerne du har lært at du har. Klem

    • Vibeke Strømberg says:

      Wencke Haug………<3 Tusen takk! Det var du som fikk meg til å gjøre det;) Håper det kom godt nok frem at barna var i fokus og alt som ble gjort ble gjort for å gi de stabilitet og trygghet oppi all elendigheten! klem

    • Vibeke Strømberg says:

      Wencke Haug: noen er støttespillere, mens jeg sitter med følelsen av at andre trekker ned……. Men du har så rett, det er det positive jeg skal fokusere på, og de som har hjulpet og vært der, som er mine venner <3

    • Vibeke Strømberg says:

      Tusen takk!! Mye terapi i a skrive om seg selv i vanskelige perioder i livet sitt, enn å sitte å late som alt er godt bra!
      Håper flere skjønner hvorfor jeg er sliten,mattet og tom, uten at jeg må forklare det……….

  2. Vibeke Strømberg says:

    Oj! Trodde ikke så mange skulle gå inn å lese om dette……..Kjempehyggelig med så fine tilbakemeld, da vet jeg at dere bryr dere…….. <3 Tusen takk Klem Vibeke

  3. Nina Marie Lefstad says:

    Husker denne tiden ganske godt jeg. Tragisk nok mistet vi en annen jente her på Risvollan ikke lenge før deg. Jeg må innrømme jeg tenkte mitt, og var kjemperedd for deg. Så utrolig glad for at du klarte deg Vibeke <3 og for at Trond og barna får ha deg i mange mange mangeeee år framover <3 klem fra BOLLEnina:)

    • Vibeke Strømberg says:

      Søteste Nina!!!!!! Husker godt du og Felias kom nedover, da mange andre holdt seg unna ja………Bollene var kjempegode!!!!!!! Du er en god,oppmerksom og veldig snill venn!!!! ikke alle er som du <3 klem

  4. Ida Isaksen says:

    Bra skrevet Vibeke. Vi var mange som tenkte på deg, og ville si noen ord som kunne trøste. Ikke lett for folk på utsiden å vite hva den rammede ønsker, hverken hva man skal si eller gjøre. Men lykken er, at du ihvertfall er frisk i dag. (Og at du stumpet røyken?) 😉

  5. Bente Nymoen says:

    "de som trakk seg unna har jeg ikke bruk for" den setningen forstår jeg godt. Min mann har vært gjennom behandling og skal snart ha kontroll, i mai. Og vi har også sett noe desperat si at de skal "gjøre alt, stille opp, bare spør "og så forsvant de! Det er de som er der i hverdagen og har gjort den så normal som mulig som er venner <3

  6. Siv Evensen says:

    Ja, kreft forandrer deg! Det kan jeg skrive under på, det kjenner jeg meg igjen i….2,5 år siden jeg var ferdig med etterbehandlingen etter runde nr 2, mistet fler på min vei, både av mennesker jeg trodde var "sikre" og andre, som jeg fint klarer meg uten….Når jeg har spurt hvorfor, så har jeg fått til svar, at jeg har forandret meg for mye….Det å få kreftdiagnosen 2 ganger på under 1 år, gjør noe med deg….Men jeg kjempet og vant, sammen med de som ikke forsvant….Stå på videre 😀

  7. Siv Evensen says:

    Ja, kreft forandrer deg! Det kan jeg skrive under på, det kjenner jeg meg igjen i….2,5 år siden jeg var ferdig med etterbehandlingen etter runde nr 2, mistet fler på min vei, både av mennesker jeg trodde var "sikre" og andre, som jeg fint klarer meg uten….Når jeg har spurt hvorfor, så har jeg fått til svar, at jeg har forandret meg for mye….Det å få kreftdiagnosen 2 ganger på under 1 år, gjør noe med deg….Men jeg kjempet og vant, sammen med de som ikke forsvant….Stå på videre 😀

    • Vibeke Strømberg says:

      Jeg tenker ar jeg er sterk,stolt og en survivior!!!!! De som sier jeg er forandret,er sjalu på måten vi har kommet oss igjennom dette!
      Tenk på hvor mye livserfaring og hva vi har lært av dette, og hvor mange EKTE venner vi har fått etter dette og mens vi sto i det! Sjalusien lyser av mange av mine gamle venner, da jeg fikk 94!!! ja, 94 blomsterbuketter levert på døra, så var det gærnt det å……..Men vettu, jeg er stolt over den personen jeg er blitt jeg,! Men den værste en får slengt i ansiktet av noen en trodde brydde seg er: Du har forandret deg sånn……Og det ble i mitt tilfelle brukt mot meg av noen familiemedlemmer…….det var trist….Den kjenner jeg jeg sliter med enda. Jeg tar ikke imot råd fra intetvitende som tror de er verdensmestere, og når jeg sier ifra om dette så får jeg: DU HAR FORANDRA DEG SÅNN!!!! Hvorfor er folk slik???

    • Siv Evensen says:

      Akkurat det der kjenner jeg virkelig igjen. Jeg å får den beskjeden fra nære relasjoner, min nåværende ex gikk da jeg ble frisk, fordi jeg forandret meg så. Jeg måtte sette meg selv litt høysete, både under og etter behandlingen, det var jeg som hadde vært syk, men han mente jeg bare måtte gå rundt og smile og le og være snill, grei og god, fordi da ville de (han) ha det bedre med seg!!! Nær familie snakker ikke til meg fordi jeg ikke ringte dem når jeg var midt under etterbehandlingen og fortalte dem hvordan jeg hadde det. Oppleve "venner" trekke seg bort, se de går over på den andre siden av gata når de møtte meg osv….. Jeg virkelig hater denne sykdommen, og hva den har gjort med livet mitt, men fader meg skal den ikke klare å knekke meg. Jeg har mistet 2 år av mitt liv, mistet 2 år av livet til min sønn, hvor jeg lå mange mnd på radiumen, Men jammen skal jeg få oss to opp igjen…uten disse menneskene som sviktet meg når jeg trengte dem som mest! Valget er så enkelt og så vanskelig….

    • Vibeke Strømberg says:

      Er helt overveldet over all positive tilbakemeld, ikke alle mine venner visste noe om dette…….Ser nå at tilogmed NÅ, så er det venner som vegret seg for å skrive noen oppløftende ord…..Mange jeg savner, men jeg kan ikke påtvinge de til å skrive…….Men må si ar jeg er titt og ofte innom siden her og ser hvem som leser og skriver til meg <3 blir veldig gla , og noen ganger veldig skuffet…..

Legg igjen en kommentar