Kreft skjer ikke meg…

Jeg håper med dette å kunne sette fokus på viktigheten ved å kontakte lege ved diffuse symptomer i buk og bekken, symptomer man kan ha ved «normale» lidelser, litt smerter i ny og ne, men som ikke går over, men vedvarer over lengre tid. Ikke utsett besøk hos lege for rutineundersøkelser som vi kvinner bør ha med jevne mellomrom. Jeg vet selv hvor lett det er å utsette sånt. 

Jeg var i begynnelsen av 2015 og lykkelig ubekymret midt i livet. Med tre voksne sønner, eier av golden retriever tisper og trasket mine10-15000 skritt om dagen i skog og mark.  Jeg nøt friluftslivet i skog og mark til det fulle. Kreft var noe som skjedde alle andre, og i hvertfall ikke meg.

Jeg hadde imidlertid i begynnelsen av året problemer med et ben og var mye småkvalm med gjentatte urinveisinfeksjoner. Jeg var og veldig trøtt og sliten. Men det er jo også normale symptomer man kan ha uten at det er noen bakenforliggende alvorlig sykdom som kreft.

Men benet mitt plaget meg veldig og jeg haltet konstant så fastlegen søkte meg inn til ortopedisk poliklinikk på sykehuset for å få sjekket benet.  Ortopeden jeg var hos sendte meg til MR av bekken, og etter tre uker ringte fastlegen og fortalte a benet mitt måtte vente, da det var funn på den ene eggstokken som de trodde kunne være kreft.

Fra å være ubekymret og glad, raste hele tilværelsen for meg, jeg var redd og gråt, og hadde dødsangst, tenkte på barna mine, mannen min og hundene jeg skulle forlate.

Alt gikk nå i rekordfart, CT kontrast av hele kroppen for å se etter spredning, og blodprøver for å sjekke kreftmarkører. Jeg skal si at helsevesenet fungerte til 100%, det var ikke snakk om å vente på time i posten, men alt gikk på telefon og timene kom som perler på en snor uavhengig av lange ventelister.

Bildene ble sendt til Radiumhospitalet hvor de kom frem til at dette var en borderline-cyste, som er i grenseland mellom godartet og ondartet.  Cysten ble fjernet på Bærum sykehus. Etter tre uker fikk jeg beskjed om å møte på poliklinikken på Bærum, og da skjønte jeg at det ikke var gode nyheter som ventet.

Cysten hadde vært ondartet, og jeg måtte videre til Radiumhospitalet. Alle undersøkelser ble tatt på nytt og CT med kontrast for å sjekke spredning igjen. Noe de ikke fant.

Så ble jeg fortalt at jeg måtte gjennom en større operasjon med fjerning av livmor, lymfekjertler i bekken, omentet, lymfekjertler langs hovedpulsåren og opp til brysbenet, da dette er naturlige spredningsveier. Dette måtte også sjekkes for kreftceller.

Jeg var så heldig at jeg rakk en ferietur til California før jeg skulle på operasjonsbordet igjen. Jeg kom meg i god form etter første operasjon og det hjalp meg til å komme meg fort på bena igjen etter neste operasjon på Radiumhospitalet.

Så ble det å vente igjen, ventetiden mens du gjennomgår alle undersøkelser, CT, operasjoner er desidert det verste. Tankene lever sitt eget liv og det er lett å tenke det verste.

Så kom innkallelsen fra Radiumhospitalet og alle tanker fløy gjennom hodet da jeg satt på venterommet klar til å få dommen… Den var for min del positiv…, ingen spredning i det som var tatt ut, og  jeg slapp i denne omgang cellegift.

Legen kunne dessverre ikke love meg 100% helbredelse fremover, men jeg blir fra nå av tatt godt vare på videre med kontroller hver 3. måned.

Jeg er så takknemlig for at dette ble oppdaget så tidlig på grunn av halting og vondt i benet, det gjorde at jeg kom tidlig til behandling.

Etter å ha opplevd dette, så gleder jeg meg mer over livet enn jeg gjorde før. Fargene ute i naturen hvor jeg ferdes daglig er sterkere, og jeg passer på å glede meg over småting. Det høres ut som en klisjé, men sånn er det.

Tunge dager har jeg også, det er en del av å ha vært rammet av kreft. Sjokket og redselen man da føler er vanskelig å beskrive og nok vanskelig for andre å forstå.

Dette har utvilsomt vært det tøffeste jeg har gjennomgått, men jeg er så takknemlig for at jeg har fått en ny sjanse.  Første 3. måneders kontroll viste en liten oppfylning som det skal tas biopsi av, og jeg håper av hele mitt hjerte at svaret er godartet. Jeg føler meg frisk, men sliten. Har så vidt kommet igang litt på jobb igjen og er forhåpentligvis tilbake til det «normale» livet snart.

Mine beste råd:
Til andre kvinner vil jeg si, sjekk deg hvert år, og for all del ikke utsett. Eggstokkreft gir lite eller ingen symptomer før det har spredt seg.  Kommer man til behandling i et tidlig stadie så er prognosen mye bedre og mange kan bli helt friske. Og det skjer bare ikke alle andre som jeg trodde, det skjedde meg også.  Les også «kjenn etter» hos Gynkreftforeningen.

Elin Jørgensen

Kommentarer

13 thoughts on “Kreft skjer ikke meg…

  1. Beate Willumsen says:

    Kjære deg, Elin! Dette visste jeg ikke! Jeg møtte Gunnar her om dagen med hundene, men tenkte ikke videre over at du ikke var med. Og at vi begge skulle ha hver vår historie her på Kreftkamp er jo veldig spesielt. Jeg ønsker deg masse god bedring! 🙂

Legg igjen en kommentar