Lev livet mens du gjør det

En av de viktigste tingene jeg har lært etter at jeg har ble ferdig med kreftbehandlinger i 2013 må være at man må gjøre de tingene man har lyst til å gjøre mens man kan. Vi blir ikke født med en garanti for et langt og friskt liv, så lev livet mens du har anledning. Plutselig kan det være for sent.

I mai i år fikk jeg en invitasjon fra to av mine treningsvenninner Cecilie og Eva om å bli med på sykkeltur i Lofoten. Eva fikk brystkreft samme året som jeg fikk livmorhalskreft, og Cecilie – den tøffeste av oss alle, lever med uhelbredlig kreft.

Det var Cecilie som stod i bresjen for denne turen, og sammen med 5 av sine venninner ville hun altså ut på sykkeltur i Lofoten. Det kunne jeg selvfølgelig ikke takke nei til. Til tross for en sliten kropp med fatigue, begrenset energinivå og det faktum at jeg nesten ikke har syklet i løpet av de siste 25 årene – så seiret optimismen og iveren etter å gjøre noe spennende.

Jeg gledet meg som et lite barn på julaften til turen, men da den siste uken før avreise nærmet seg begynte panikken å melde seg. Jeg hadde fortsatt ikke sittet på en sykkel, og var rimelig sikker på at jeg måtte trekke meg for å ikke sinke hele reisefølget. Men det var litt for sent å trekke seg følte jeg – så det var bare å gå til innkjøp av polstring til både rumpe og lår. Det fikk bære eller briste, og i verste fall kunne jeg sette fra meg sykkelen og ta buss i stedet. Det var ikke noe å grue seg for. Vi var alle som en innstilt på at dette først og fremst skulle bli en fantastisk tur med uforglemmelige øyeblikk, god mat, godt samhold og sinnsyke inntrykk. Så i månedskiftet august/september i år la seks spente damer ut på sykkeltur.

Planen var å sykle fra Svolvær til Å.

Vi leide sykler i Svolvær og første etappe gikk fra Svolvær til Henningsvær. Første pause måtte bli halveis i etappen – ved en fantastisk strand ved Rørvik. Dessverre hadde vi en stygg sykkelulykke rett før vi skulle stoppe, og vi fikk alle en vekker på hvor farlig det kan være å sykle, hvor viktig det er med sikkerhetsutstyr og at man hele tiden må ha full fokus på veien.

Ei av oss – dessverre i litt for stor fart, kom på utsiden av asfalten, mistet kontrollen og fikk et stygt fall. Vi fikk samlet oss, renset sår og fikset sykkelkjede, og etter en times pause med litt mat og drikke syklet vi forsiktig videre – dessverre uten å være klar over at fallet hadde gitt henne både sjokk og hjernerystelse. Symptomene på dette kom først frem dagen etter ulykken, og endte dessverre med sykehusinnleggelse.

Heldigvis var dette den eneste sykkelulykken vi hadde på turen.

Henningsvaer
Henningsvær
Hjeller
Hjeller
Måker i ly
Måker i ly

Vi syklet forsiktig videre og da vi nærmet oss Henningsvær fikk en av oss også kjenne på hvor brått og brutalt fatiguen kan ramme. Å leve med fatigue betyr at utmattelsen rammer brått og brutalt, og det kan til tider være vondt og vanskelig. Med flere pauser, støtte og oppmuntrende ord kom vi oss videre, og vi ankom Henningsvær i strålende solskinn. Det må være en av de vakreste turene jeg noensinne har hatt.

Dagen etter skulle vi videre til Hamnøy og turen skulle sykles og vi skulle også ta buss – da dette var den lengste strekningen vi hadde. På grunn av totalt væromslag med stiv kuling ble det buss hele veien, og vi ankom rorbua i skikkelig ruskevær.

Fra Hamnøy gikk turen videre til Å, som var vår siste destinasjon, og på den strekningen fikk vi virkelig kjenne på hvordan det var å sykle i stiv kuling. Det er også en mye mer kupert vei, og vinden slo inn fra havet. Vi hadde gledet oss til å dra på fisketur, men da vi kom frem til Å fikk vi vite at alle båtene lå til kai på grunn av det dårlig været. Dagen etter parkerte vi syklene og satte oss på bussen på vei til siste kveld i Svolvær før vi skulle sette oss på flyet hjemover.

Til tross for noen få litt uheldige episoder, skrantende helse på flere av oss og til tider skikkelig nordnorsk ruskevær ble dette en helt fantastisk tur. Aldri har jeg reist med en gjeng med damer som har tatt så godt vare på hverandre, ledd så mye sammen og kost seg så mye sammen som det vi har gjort på denne turen – og aldri har jeg vel fått oppleve så fantastisk natur og kjent på så mye vær som jeg gjorde på denne turen. Jeg anbefaler det på det sterkeste.

Marianne Storli

Er super stolt av min sterke, tøffe og gode venninne Cecilie, initiativtager til turen, som gir lungekreftpasienter en stemme i kampen mot retten til immunterapibehandling for alle – ikke bare de med penger! Hun sto frem på TV2 mandag 12. oktober og fortalte hva det betyr for henne: http://www.tv2.no/v/968597/

Les Mariannes andre innlegg på Kreftkamp:

Carpe Diem

Life is a rollercoaster

Befriende Montebello

bye bye lofoten
Bye bye Lofoten

Kommentarer

2 thoughts on “Lev livet mens du gjør det

Legg igjen en kommentar