Sikkert ikke noe farlig…?

Min historie startet med den vanlige innkallingen til mammografi som damer får når de har rundet 50 år. 

Fint å få sjekket ut, tenkte jeg og hadde ingen tanker om at de kunne finne noe tidlig mai i år. Så ble jeg innkalt til etterkontroll 1. juni. «Det er sikkert ikke farlig» sa de, «men vi må være helt sikre, det er noe uryddig vev på høyre bryst, og så sjekker vi både med ultralyd og tar biopsi av begge bryst for sikkerhets skyld. Det er en knute i venstre bryst, men sikkert ikke noe farlig. Du får en telefon om et par dager».

Tiden stoppet
Jeg reiste på jobb og tenkte ikke mer på det. Så kom telefonen 4. juni: – Du må komme inn til Tønsberg, – helst i løpet av en time. Tiden stoppet. Jeg gikk ut til min kjæreste og samboer Finn som snekret hagemøbler på verandaen: – Du, vi må til Tønsberg brystsenter, – nå!

Det ble ikke sagt mye på den snaue halvtimen det tar å kjøre til Tønsberg fra Sandefjord. Stille og forsagte kom vi inn til legen som innformerte om at det dessverre var kreft i venstre bryst.

Ups-and-Downs
Bildene er et resultat av situasjonene vi har vært i. Kjæresten og samboeren min er fotokunstner og det var naturlig for ham å utrykke seg gjennom bilder. Dette bildet – «Ups and downs» – laget han basert på følelsen av å få beskjeden om hva som skjedde med hans kjære. Etter hvert ble dette en felles terapi hvor vi diskuterer hvordan følelser og tanker kan visualiseres. Når vi har diskutert oss ferdig, – noe som ofte tar noen dager, starter selve arbeidet med bildet. Alle elementene blir fotografert hver for seg. Det er fin terapi i dette også, da vi kommer oss ut, tar bilder av fjell, skyer, skilt samt oss selv. Bildene av oss selv medfører ofte mye morsomme situasjoner som får tankene vekk og får oss til å le mye. Tilslutt settes bildene sammen til et enkelt bilde, – en bildemontasje som gjøres i fellesskap.

MR og operasjonsdato ble fastsatt og skulle gjennomføres i løpet av ca.10 dager. Vi fikk jo beskjed om at vi kunne bare spørre, men hva klarer man vel å tenke da? Vi var jo i sjokk.

Men ok – bare å brette opp armene og gå igang. Godt det ble oppdaget iallefall, var vel det vi tenkte. Uryddig vev i høyre bryst hadde varslet om at det var den venstre som hadde kreftsvulst, og den kunne ikke oppdages ved mammografi, kun ultralyd fordi den lå så dypt til.

MR skulle lokalisere bedre, men som den pingle jeg er så ble jeg dårlig av kontrastvæsken (og sikkert av hele opplevelsen med sykehus, veneflon etc). Resultatet var at MR måtte avbrytes og tas på nytt. Operasjonen ble også utsatt en uke.

Ny runde
Vi har selvagt blitt tatt godt vare på av dyktige helsepersonell, men vi har også opplevd mangel på kommunikasjon mellom avdelinger, og dårlig logistikk. Det viser seg at den svulsten som ble fjernet fra venstre bryst var stadium 2, slik at både cellegift og stråling blir nødvendig.

Men før vi kommer i gang behandlingen blir det bestemt at høyre bryst med «uryddig vev, – som sikkert ikke er noe farlig» må undersøkes videre på Alerisklinikken med MR assistert vakuumbiosi.

En ganske ubehagelig opplevelse, men nødvendig. Plutselig var vi tilbake til start. Også her var det kreft, antagelig stadium 1, og ny operasjon må til før videre behandling kan starte.

Jeg ble operert på andre siden 18. august i år. 2 måneder etter første operasjon. Nå venter jeg bare på at såret skal gro slik at jeg kan starte på cellegift.

Usynlig som pårørende
MIn kjæreste har vært med hele tiden og har svart belte i venterom. Operasjon ble gjennomført, og i morfinrus blir jeg da sendt hjem. Kjæreste og samboer følger meg hjem med beskjed om å bytte kompresser etter to dager. Vi er begge uvant med sykehus, rettigheter og hvordan man forholder seg til alt.

Vi reagerer på hvor lite fokus det er på pårørende i slike situasjoner. Alle snakker til meg, ser på meg og tar seg av meg, mens Finn sitter ved siden av. Det er jo han som tar seg av meg hjemme, trøster og bytter kompresser. Vi er jo ett! Vi er et par og dette påvirker i aller høyeste grad oss begge.

Bearbeidelse via bilder
Finn som er fotokunstner har startet på billedserien «Voyage» som vi etterhvert begge jobber sammen med. Det er en ventil for å få ut følelser og tanker. Vi vet at mange skriver for å beskrive prosessen, vi bruker bilder.
Bilder produseres etterhvert som prosessen og reisen går videre. Det blir viktig for å oss å formidle og visuallisere våre følelser og tanker. Mange blir grepet av bildene, og kjenner seg igjen, se nettsiden hans med flere bilder fra tiden med kreft Her er også link til innslag på NRK.

Finn stiller ut noen av disse bildene på en utstilling som åpner søndag 6. september og som blir vist utover høsten. Hvis noen er interessert så kan dere lese mer ved å trykke på linken her.

Mitt beste råd:
Vær åpen om sykdommen. Det kommer mange gode energier fra alle som bryr seg, men ikke vet hva de skal si og hvordan de skal takle situasjonen.

Nyt dagene, men tillat at humøret svinger.

Tone Hasle

Kommentarer

46 thoughts on “Sikkert ikke noe farlig…?

  1. Ingeborg Svartis says:

    Har selv vært gjennom brystkreft operasjon etterfulgt av cellegift og stråling. Takket være mamografi ble det oppdaget. Tøff beskjed å få, da var det godt at min mann var dere hele tiden. Går bra enda etter 2 år. Fint at du er åpen om det som et tøft. All lykke til deg videre.

  2. Tone Hasle says:

    Så godt å høre, vi må alle passe på å sjekke brystene slik at det blir oppdaget tidlig nok. Og alt blir lettere når man har en å holde i hånden i en vanskelig tid. Takk for lykkønskninger og lykke til videre for dere også <3

  3. Anita Johansen says:

    Enda godt at du har en sonn flott partner,ikke alle har det.har opplevd foreldre som fikk kreft og det var mye venting og lite opplysning og opp følging og få,vet hvor tøft dette er.Du er en tøff sterk dame ,med en fantastisk partner,dette skal vi klare må dere tenke ,være posetive selv det hardt mange ganger,det er myye medecin i humor og posetivitet,klem

  4. Rita Lønn Hammer says:

    Nydelige bilder!! Dessverre er det ofte slik at pårørende blir glemt. Jeg har dessverre vært både pårørende og alvorlig syk så mye har vi lært opp gjennom årene. Så når jeg ble syk var det viktig for meg at folk rundt oss tok vare på min Finn . Han hadde det også vondt han var redd og det var han som måtte svare på alle spørsmål osv. Heldigvis forstod alle rundt oss hvor viktig det var og spesielt vår kreftkoordinator var utrolig god å ha i denne perioden. Det er ikke bare den som er syk som blir rammet det er jo alle. Ønsker masse masse lykke til :)!!!

Legg igjen en kommentar